I stedet for å gjenta påstanden om at det er få kristne stemmer i samfunnsdebatten, bør man ta seg bryet med å se etter de som faktisk er der.

Når ledere fra lavkirkelige organisasjoner og frikirkeligheten i det hele tatt ytrer seg offentlig, er det om «kirkelige, interne spørsmål», og det kommer ikke skikkelig fram om «om de ønsker å være en kristen stemme i offentligheten». I samfunnsspørsmål stoler de på unntaket blant dem, Misjonssambandets Espen Ottosen, og aller helst vil de bare «forkynne evangeliet og bygge menighet».

Slik oppfatter jeg budskapet i kommentaren til konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land 12. mai. Utgangspunktet for Gjøsunds innlegg er henvendelser han har fått fra kristne, også i lederposisjoner, som ønsker seg at Vårt Land skal ta stilling på deres vegne. Gjøsund sender nå utfordringen tilbake.

La oss med en gang slå fast at det å «forkynne evangeliet og bygge menighet» faktisk er lekmannsbevegelsens fremste kall. Jeg er imidlertid enig med Gjøsund i at det ikke trenger å være til skade for dette å bringe kristne perspektiver inn i samfunnsdebatten. Dernest er det ingen tvil om at i alle fall den konservative delen av norsk kristenhet, hvori opptatt Indremisjonsforbundet (ImF) der jeg selv er ansatt, svært ofte opplever seg velkomment representert av Espen Ottosens kunnskapsrike, aktuelle og velformulerte ytringer i medier med både et kristent og sekulært utgangspunkt. Likevel leste jeg Gjøsunds kommentar med blandede følelser.

Det er ikke første gang min yrkesbror fremmer påstanden om en heller taus lavkirkelighet. Mot slutten av perioden fra Kirkemøtets nei i 2014 til å endre Den norske kirkes lære om ekteskapet, til «omkampen» på Kirkemøtet i 2016, rykket Gjøsund ut på Twitter og hevdet at det hadde skortet på de konservatives frimodighet i debatten i disse to årene. Han syntes lite rokket i denne overbevisningen av de bidragene i embets medfør eksempelvis jeg selv kunne vise til.

På NRK Ytring 24. september i fjor fremmet forfatter Arne Berggren tilsvarende synspunkter: «Forleden møtte jeg en fyr innen riksmediene som slo armene oppgitt ut og hevdet at det ofte er dønn umulig å få kristne folk til å stille opp og mene ting i nyhetene. Det er de samme to–tre ansiktene (Espen Ottosen og Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, min anm.) som går igjen. Så hvor er de kristne talsfolkene, egentlig», spurte Berggren. Ubeskjedent nok skulle jeg likt å vite hvem denne «fyren innen riksmediene» er. Som en av «talsfolkene» for ImF har i alle fall ikke jeg hørt noe fra ham!

Jeg mener faktisk at påstanden om at Espen Ottosen står alene, ikke holder vann. En viktig grunn til at det likevel kan se slik ut, er at debattredaktørene og andre som fremmer denne påstanden, synes å lide av et «Oslo-syndrom». En undersøkelse publisert i fagbladet Journalisten i desember 2011 viste eksempelvis at mens ansatte i de tre største Oslo-avisene gjestet det prestisjefylte NRK-programmet Dagsnytt Atten totalt 177 ganger i perioden januar–november 2011, måtte de tre største regionavisene nøye seg med til sammen 12 besøk. 

Har Alf Gjøsund og Vårt Land et bevisst forhold til hvem avisen selv ringer til for å be om en kommentar i aktuelle saker? Har man bygget opp et persongalleri? Det virker ikke slik, og i radio- og tv-studioene synes altså geografiske forhold å være nokså avgjørende (redaksjonssjef for debatt Halvor Finess Trettvoll i NRK bekrefter det langt på vei her). De aller fleste kristne organisasjoner holder seg i dag med egne medieavdelinger som kan kontaktes – dersom man virkelig er interessert i et mer variert utvalg av stemmer.

Dernest er det interessant å spørre hvordan Gjøsund definerer det han kaller «den politiske og intellektuelle samtalen», som han altså mener at lavkirkelige ledere langt på vei er fraværende i, og hvordan denne skiller seg fra «kirkelige» spørsmål. I kommentaren nevner han følgende som eksempler på emner han har utfordret lavkirkelige ledere til selv å mene noe om: «Støtte til Israel. Eller til palestinerne. Ja eller nei til selvbestemt abort, til likekjønnet vigsel, til en prioritert folkekirke, til samboerskap, til et tredje kjønn, til den katolske kirke, til klimatiltak, til flyktninger, til islam». Mener Gjøsund virkelig at det er vanskelig å finne eksempler på at andre lavkirkelige enn Espen Ottosen har uttalt seg om slike ting? 

Jeg tror mye av dette koker ned til hvor lavkirkeligheten uttaler seg – eller slipper til. Det finnes en rik flora av kristne organisasjonsblader i Norge (ett av dem er Sambåndet, og vår redaksjon mottar over 50 andre bladtitler). Her vil landets debattredaktører og -arrangører finne meningsbærende stemmer innen lav- og frikirkeligheten som man kan velge å løfte fram. For alle de stemmene som preger samfunnsdebatten i dag, gjelder det jo at de har begynt et sted. Det handler om å oppdage nye.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 16.05.18. Ovenstående er en litt lengre versjon. Ligger også på verdidebatt.no som kommentar under Gjøsunds innlegg.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *