Å høre en jødisk forstander si at han ikke tror på at Gud griper inn, er ganske sterkt.

Det er i Vårt Lands papirutgave 21. juni uttalelsen kommer, og det er Ervin Kohn som tar ordene i sin munn. Han er styreleder i Det Mosaiske Trossamfund og forstander for den jødiske menigheten i Oslo. Og Kohn kan da også leses som at han tar flere med i uttalelsen: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke lenger på at Gud intervenerer», siteres han på. 

Det er to grunner til at uttalelsen grep tak i meg. To dager etterpå fikk jeg sammen med familien min anledning til å besøke Auschwitz og Birkenau i Polen, to av utryddelsesleirene i holocaust. Det gjorde inntrykk. Jeg har likevel ingen forutsetninger for å fatte hva det betyr å miste familien sin for nazi-Tysklands hender. Slike forutsetninger har Ervin Kohn, og derfor er det med ærefrykt jeg skriver dette innlegget.

Med besøket i Auschwitz-Birkenau på netthinnen, kan Kohns forklaring i artikkelen 21. juni oppleves enda mer naturlig og ubestridelig: «Gud hadde ikke latt hele min familie bli drept dersom han ønsket å intervenere.» Selv om jeg altså ikke kan fatte dybden i Kohns erfaring her, er det de siste dagene blitt enda lettere å erkjenne at Kohn og andre i hans situasjon, kan oppleve det slik. Likevel – og uten å behøve å gå inn på det ondes problem – åpner det seg et spørsmål hos meg som jeg mener det er verdt å grunne over.    

Verbet «intervenere» betyr å «gripe inn» eller å «gå imellom». Det er dette den jødiske forstanderen «ikke lenger» kan tro på at Gud gjør. Med «ikke lenger» (min uthevelse) kan han leses som å mene at holocaust representerer en endring i Guds aktivitetsnivå, men det går ikke tydelig fram.

Spørsmålet jeg finner det rimelig å stille, er på hvilken bakgrunn Kohn feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn – dersom han altså ikke tror på at Gud intervenerer i historien. Trossamfunnet Kohn leder, beskriver seg selv å ha «den ortodokse form av jødedom» som «felles praksis».

Sabbatsfeiringen tar jo nettopp utgangspunkt i at Gud griper inn. Eksempelvis i Josvas bok kap. 24 får vi en veldig oppsummering av jødenes historie fra Abraham av, via utfrielsen fra Egypt og fram til jødefolket med Guds hjelp inntok løftelandet vi i dag kjenner som Israel. Gjennom Josva konkluderer Gud slik: «Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet.»

Etter 2000 år med profetert landflyktighet fra dette landet, fikk jødene – slik jeg ser det – landet tilbake i 1948, slik det også var profetert. Vil Ervin Kohn avvise at dette er eksempler på at Gud nettopp har intervenert i jødefolkets historie? Bibelen lærer oss også at Gud fremdeles har planer med sitt jordiske folk, jødene.

Guds viktigste inngripen i historien var at hans sønn, Jesus, ble menneske, døde for vår synd og skyld og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Også Jesus var jøde og slik sett del av jødefolkets historie fra Abraham av. Ervin Kohn anerkjenner nok ikke Jesus som jødenes Messias, men det gjør ikke følgende spørsmål mindre relevant: Hvilken historie sitter Kohn igjen med for jødefolket han er en del av, dersom han ikke regner med Guds intervensjon? At Ervin Kohn erklærer seg å tilhøre en «rasjonalistisk» – fornuftsbasert – tradisjon i Det Mosaiske Trossamfund, svekker ikke behovet for å besvare dette spørsmålet. 

Bilde: Israelittenes utferd fra fangenskapet i Egypt, malt av James Jacques Joseph Tissot cirka 1896-1902. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS. 

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 28.06.18.

Bedrifter og organisasjoner kan ta det med ro. Pride er ikke interessert i regnbuefarget PR-støtte i juni.

«– Kan bli uthengt om man ikke bruker regnbuefargene», lyder en advarende sitat-overskrift i Dagen 29. juni. Sitatet stammer fra reklameekspert Trond Blindheim ved Høgskolen i Kristiania.

Regnbuefargene finnes i disse dager overalt i det offentlige rom. Flere store organisasjoner har også laget egen regnbuelogo på sosiale medier. Dagen nevner Redd Barna, KFUK-KFUM, DNB, Nordea, Avinor, Norsk legeforening, Norsk studentforening “og omtrent samtlige” politiske partier i Norge – foruten intervjuobjekt Blindheims egen arbeidsplass. Ifølge Vårt Land 28. juni har hotellkjeden Clarion Hotel kjønnsnøytrale toaletter i Pride-uken.

Trond Blindheim sier at “store forretningsaktører som DNB kunne risikert å miste kunder dersom de hadde uttalt at de ikke ville endre logoen».

Reklameeksperten tror imidlertid ikke at det er forretnings- eller PR-messige årsaker som først og fremst ligger til grunn for det midlertidige hamskiftet, men at man endrer logo for å «vise medmenneskelighet (…) og sympati og solidaritet med LHBT-bevegelsen» (LHBT = lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Det blir, mener Blindheim, som å «støtte en annen god sak».

De siste dagene har vi imidlertid fått høre helt andre synspunkter fra de som disse logoskiftene er ment å støtte. Den homofile britiske samfunnsdebattanten Amrou Al-Kadhi framholder i den britiske avisen The Guardian 19. juni blant annet at kommersielle aktører utnytter Pride som reklame. Overfor Vårt Land 28. juni utdyper han på denne måten:

– Jeg tror ikke det hjelper LHBT-bevegelsens sak at flere store selskaper går i Pride-paraden. Mange av selskapene som deltar, gjør det for PR, uten å dele bevegelsens agenda.

Al-Kadhi mener det er «altfor enkelt og overfladisk å delta i Pride én dag uten å ha en LHBT-politikk også resten av året». I Vårt Land får han støtte fra den norske samfunnsdebattanten Nora Mehsen. «Hva som er initiativ for å tjene penger og initiativ som tar samfunnsansvar, er vanskelig å vite», sier hun. Mehsen mener at «kampen for likestilling skal skje hele året, ikke bare denne uken».

Og i Vårt Land 29. juni kommer festivalstyret for Oslo Pride selv på banen. Stein Runar Østigaard mener den norske storbanken henger seg på regnbuebølgen uten å være genuint opptatt av homofiles rettigheter.

– Markedsavdelingen slenger det bare på fordi det er det man gjør i dag», siteres Østigaard på.

Vårt Land kobler dette til «Corporate social responsibility» – det at bedrifter forventes å vise samfunnsansvar blant annet når det gjelder menneskerettigheter. Et slikt engasjement kan ha gunstige effekter for bedriftenes omdømme.

Men representanten for festivalstyret i Oslo Pride forventer at virksomhetene som «smykker seg med regnbueflagget», også «jobber aktivt med inkludering».

Professor Peggy Simic Brønn ved Institutt for kommunikasjon og kultur på BI er langt på vei enig: – Støtter man en bevegelse fra start, vil det gagne bedriftens omdømme, men om man slenger seg på når bevegelsen har lyktes, tar det seg dårlig ut, sier hun til Vårt Land.

Overfor Vårt Land uttaler DNB at “det er viktig for oss at alle som jobber i DNB, vet at dette er en arbeidsplass som verdsetter alle ansatte, uavhengig av legning, kjønn, alder og bakgrunn”.

Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som «rettigheter», kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride

Regnbuefargene er ikke lenger noe nøytralt symbol. Gard Sandaker-Nielsen – som lenge har vært sentral i LHBT-bevegelsen og er leder for Åpen folkekirke – sa følgende til Dagen 2. august i fjor: «Det er vanskelig eller kanskje umulig å komme utenom at regnbuen og -flagget i dag vil assosieres med homokamp og frigjøring».

Virksomheter som i disse dager føler seg presset til å fronte med regnbuefargene eller ha representanter i Pride-parader, har nå fått nye momenter å ta med i vurderingen. Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som rettigheter, kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride.

Foto Andrejj julij 2004/Wikimedia Commons

Først publisert på dagensdebatt.no 29.06.18.

Øystein Gjerme hevder at Dagen «tar i bruk» Kristen-Norge. Mener pastoren at denne delen av det norske samfunnet skal ligge «ubrukt»?

«Kristen-Norge og Dagen er (…) uløselig sammenknyttet», skrev Vebjørn Selbekk i Dagens signerte lørdagsleder 9. juni. Siden grunnleggelsen i 1919, fortsatte sjefredaktøren, har Dagen vært «det mediet som kjenner Kristen-Norge mest på pulsen. Som forstår og verdsetter kristent arbeid mest».

Én papiravisdag senere, 11. juni, langer Øystein Gjerme ut med det stikk motsatte budskap. Hovedpastoren i Salt Bergenskirken «mistenker» at Dagen-redaksjonen har «mistet kontakten med det idealistiske arbeidet som skjer på grasroten, og (…) følger en linje som skader det som skulle være Dagens felles sak med kristenfolket».

Bakgrunnen er en sak i lørdagsavisa der Dagen setter søkelys på at et navngitt medlem av lovsangsteamet i Gjermes menighet også spilte på Regnbuedagene Bergen Pride, som ble arrangert av en interesseorganisasjon for homofile i tiden 2. til 9. juni.

Gjerme mener dette er et eksempel på det han altså hevder er Dagens «bruk av Kristen-Norge». La oss stoppe opp litt for dette uttrykket. Hva er det Gjerme mener med det? For det første synes det å være det at Dagen skriver om Kristen-Norge. Her er avisen åpenbart «skyldig». I neste avsnitt påstår Gjerme at Dagen er avhengig av å «feilsøke», «mistenkeliggjøre» og «henge ut» for i det hele tatt å kunne gi ut avisen. Her er det smått med dokumentasjonen. Dagen bør i stedet, anviser Salt-pastoren – som her går inn i velkjent spor – «fremme saker som tjener Kristen-Norge».

Dersom Dagen altså «bruker» Kristen-Norge – og det skulle være kritikkverdig – må det følge av det at Kristen-Norge skal las være, få holde på med sitt i ro og fred – være ubrukt, for å holde oss i bildet. Man skal slippe å utsettes for journalistikk der det er fare for at feil avsløres – det er å «bruke oss feilaktig», oppfatter jeg at Gjerme mener.

I innledningen til 2. Kor 3 finner vi et interessant avsnitt i denne sammenheng. Paulus stiller retoriske spørsmål til menigheten i Korint – spørsmål der svaret gir seg selv: «Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi kanskje anbefalingsbrev til dere eller fra dere, slik som visse andre? Dere er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.» Paulus gjorde ikke noe forsøk på å gjemme bort menigheten i Korint. Tvert imot – menighetens liv og levnet lå åpent for observasjon. Og dette var også det som skulle være apostelens attest. Jeg har i tidligere innlegg blant annet i Dagen påvist hvordan Lukas, nesten på journalistisk vis i Apostlenes gjerninger, avslører en rekke ubehageligheter fra de første tiårene av historien til den kristne menighet.

Det som «tjener Kristen-Norge», Øystein Gjerme, er at et sannferdig bilde også av denne delen av samfunnet trer fram. At et medlem av et lovsangsteam anser en festival av og for homofile som lever ut sine følelser, som en «feiring av kjærligheten», er verdt å sette spørsmålstegn ved. Det samme er Gjermes egen påstand om at «det er ingen verdimessig eller ideologisk sammenheng» mellom å spille på en festival der man feirer et levesett som Bibelen i sterke ordelag advarer mot, og å være et ledd i ledelsen av menighetens gudstilbedelse.

Så kunne Dagen, etter mitt syn som pressemann, ha vurdert ikke å identifisere den aktuelle personen og menigheten vedkommende er med i. Men saken i seg selv er prinsipiell nok til å bli omtalt, sammenlignbart med da Sambåndet skrev om at et band med tilknytning til Bethel Church, spilte på UL.

En fri og oppsøkende presse tjener alle samfunnssegmenter – også det kristne. Så er det pressens ansvar alltid å ha en aktverdig grunn for publisering, og det må Øystein Gjerme gjerne kontrollere oss på.

Først publisert i Dagens papirutgave 13. juni.

Bilde: Øystein Gjerme under iFokus konferansen i Buen kulturhus, Mandal 2014. Kilde: Oasen/Wikimedia Commons

Vi har laget denne videoen i forbindelse med at påmeldingen til Lederkonferansen:18 åpner 7.juni. Videoen er laget i HD, og må gjerne vises i forsamlingene for å motivere til å bli med på årets konferanse. Om du vil ha videofilen lastet ned, og ikke klarer å laste ned fra Youtube på egenhånd, kan du ta kontakt med ImF.

Vennlig hilsen

Erik F.

Av avisen Dagen ble jeg utfordret til å forestille meg at jeg står midt i Jerusalem på pinsedag for snart 2000 år siden. Sidemannen snur seg mot meg og spør: «Hva er det egentlig som skjer»?

Mitt svar: Her blir Jesu bønn oppfylt om at Gud skulle gi disiplene «sannhetens Ånd» (Joh 14,16-17,26). «Jeg sender over dere det som min Far har lovt», sa Jesus til disiplene (Luk 24,49). Lyden fra himmelen (Apg 2,2a) som «fylte hele huset», minner oss om skyen – Herrens herlighet – som fylte tempelet (1. Kong 8,10-11) etter at ofringene var utført.

Pinsefestens dag kaltes på bibelsk tid for «lovens fødselsdag». Mens Gud på Sinai åpenbarte seg i røyk, er ild symbolet for Guds nærvær på pinsedag, som er menighetens fødselsdag. At disiplene (12 eller om lag 120) talte «i andre tunger» (Apg 2,4) betyr at de talte andre tungemål, altså nasjonale språk (se kart nederst), inspirert av Ånden. (Det greske ordet glossais i Apg 2,4 betyr språk, det samme gjør dialektos i v. 2,8). Det var ikke tungetale slik vi ofte tenker på dette uttrykket. Peter forklarer (Apg 2,14-21) språkunderet ved å vise til profetien i Joel 3,1-2 om at Guds folk skulle tale «profetiske ord» (jf. 1. Kor 14,6).

Dagen: Den hellige ånd har mange «roller». Hvilken er viktigst for deg personlig?

Mitt svar: Mens Jesus er de troendes talsmann overfor Gud, er Den hellige ånd (DHÅ) Guds talsmann overfor oss som tror. Jesus sa blant annet (i Joh 14-16) at DHÅ skal «ta av mitt og forkynne det for dere». DHÅ åpner Ordet for oss. Like viktig er det at DHÅ er Guds segl på oss og vårt pant («første utbetaling») på den fullkomne frelsen (Ef 1,13-14).

Dagen: Bør tungetale og tolkning være en del av moderne menighetsliv?

Mitt svar: Bortsett fra Apg (10,44-46: «hedningenes pinse» og 19,6) er det bare 1. Kor i Det nye testamente som nevner tungetale, og det synes jeg er talende. Paulus er ganske kritisk til tungetale i menighetssammenheng (1. Kor 12 og 14), men tillegger den større plass i personlig andaktsliv (14,4). Apostelen er klar på at tungetale skal følges av tydning (14,27), og da må vi også være det.

Bildetekst: Et alter i en protestantisk kirke, dekorert med røde lys og røde banner og et alterklede med et motiv som forestiller Den hellige ånds virke på pinsedag. Foto: FatherRon2011/Wikimedia Commons

Artikkelen, der også to teologer ble spurt, sto på trykk 13. mai 2016. Lengen på svarene måtte begrenses på grunn av spalteplassen.

Kart Apg 2

I stedet for å gjenta påstanden om at det er få kristne stemmer i samfunnsdebatten, bør man ta seg bryet med å se etter de som faktisk er der.

Når ledere fra lavkirkelige organisasjoner og frikirkeligheten i det hele tatt ytrer seg offentlig, er det om «kirkelige, interne spørsmål», og det kommer ikke skikkelig fram om «om de ønsker å være en kristen stemme i offentligheten». I samfunnsspørsmål stoler de på unntaket blant dem, Misjonssambandets Espen Ottosen, og aller helst vil de bare «forkynne evangeliet og bygge menighet».

Slik oppfatter jeg budskapet i kommentaren til konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land 12. mai. Utgangspunktet for Gjøsunds innlegg er henvendelser han har fått fra kristne, også i lederposisjoner, som ønsker seg at Vårt Land skal ta stilling på deres vegne. Gjøsund sender nå utfordringen tilbake.

La oss med en gang slå fast at det å «forkynne evangeliet og bygge menighet» faktisk er lekmannsbevegelsens fremste kall. Jeg er imidlertid enig med Gjøsund i at det ikke trenger å være til skade for dette å bringe kristne perspektiver inn i samfunnsdebatten. Dernest er det ingen tvil om at i alle fall den konservative delen av norsk kristenhet, hvori opptatt Indremisjonsforbundet (ImF) der jeg selv er ansatt, svært ofte opplever seg velkomment representert av Espen Ottosens kunnskapsrike, aktuelle og velformulerte ytringer i medier med både et kristent og sekulært utgangspunkt. Likevel leste jeg Gjøsunds kommentar med blandede følelser.

Det er ikke første gang min yrkesbror fremmer påstanden om en heller taus lavkirkelighet. Mot slutten av perioden fra Kirkemøtets nei i 2014 til å endre Den norske kirkes lære om ekteskapet, til «omkampen» på Kirkemøtet i 2016, rykket Gjøsund ut på Twitter og hevdet at det hadde skortet på de konservatives frimodighet i debatten i disse to årene. Han syntes lite rokket i denne overbevisningen av de bidragene i embets medfør eksempelvis jeg selv kunne vise til.

På NRK Ytring 24. september i fjor fremmet forfatter Arne Berggren tilsvarende synspunkter: «Forleden møtte jeg en fyr innen riksmediene som slo armene oppgitt ut og hevdet at det ofte er dønn umulig å få kristne folk til å stille opp og mene ting i nyhetene. Det er de samme to–tre ansiktene (Espen Ottosen og Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, min anm.) som går igjen. Så hvor er de kristne talsfolkene, egentlig», spurte Berggren. Ubeskjedent nok skulle jeg likt å vite hvem denne «fyren innen riksmediene» er. Som en av «talsfolkene» for ImF har i alle fall ikke jeg hørt noe fra ham!

Jeg mener faktisk at påstanden om at Espen Ottosen står alene, ikke holder vann. En viktig grunn til at det likevel kan se slik ut, er at debattredaktørene og andre som fremmer denne påstanden, synes å lide av et «Oslo-syndrom». En undersøkelse publisert i fagbladet Journalisten i desember 2011 viste eksempelvis at mens ansatte i de tre største Oslo-avisene gjestet det prestisjefylte NRK-programmet Dagsnytt Atten totalt 177 ganger i perioden januar–november 2011, måtte de tre største regionavisene nøye seg med til sammen 12 besøk. 

Har Alf Gjøsund og Vårt Land et bevisst forhold til hvem avisen selv ringer til for å be om en kommentar i aktuelle saker? Har man bygget opp et persongalleri? Det virker ikke slik, og i radio- og tv-studioene synes altså geografiske forhold å være nokså avgjørende (redaksjonssjef for debatt Halvor Finess Trettvoll i NRK bekrefter det langt på vei her). De aller fleste kristne organisasjoner holder seg i dag med egne medieavdelinger som kan kontaktes – dersom man virkelig er interessert i et mer variert utvalg av stemmer.

Dernest er det interessant å spørre hvordan Gjøsund definerer det han kaller «den politiske og intellektuelle samtalen», som han altså mener at lavkirkelige ledere langt på vei er fraværende i, og hvordan denne skiller seg fra «kirkelige» spørsmål. I kommentaren nevner han følgende som eksempler på emner han har utfordret lavkirkelige ledere til selv å mene noe om: «Støtte til Israel. Eller til palestinerne. Ja eller nei til selvbestemt abort, til likekjønnet vigsel, til en prioritert folkekirke, til samboerskap, til et tredje kjønn, til den katolske kirke, til klimatiltak, til flyktninger, til islam». Mener Gjøsund virkelig at det er vanskelig å finne eksempler på at andre lavkirkelige enn Espen Ottosen har uttalt seg om slike ting? 

Jeg tror mye av dette koker ned til hvor lavkirkeligheten uttaler seg – eller slipper til. Det finnes en rik flora av kristne organisasjonsblader i Norge (ett av dem er Sambåndet, og vår redaksjon mottar over 50 andre bladtitler). Her vil landets debattredaktører og -arrangører finne meningsbærende stemmer innen lav- og frikirkeligheten som man kan velge å løfte fram. For alle de stemmene som preger samfunnsdebatten i dag, gjelder det jo at de har begynt et sted. Det handler om å oppdage nye.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 16.05.18. Ovenstående er en litt lengre versjon. Ligger også på verdidebatt.no som kommentar under Gjøsunds innlegg.

«Vær hilset, du jødenes konge!» De romerske soldatenes spott av Jesus treffer meg denne påsken. Bakgrunnen er nok arbeidet i forbindelse med Sambåndets marsutgave med tema om gudsrikeforståelsen. For Jesus skal en gang bli synlig for alle som konge. 

At Jesus ble omtalt som konge var nok noe soldatene hadde fått med seg i forbindelse med Jesu inntog i Jerusalem noen dager tidligere (Joh 12,13) , eller i forbindelse med rettergangen for Pilatus i Antoniaborgen like ved tempelet. Det første spørsmålet Pilatus stiller til Jesus, er dette: «Er du jødenes konge?» (Joh 18,33; Matt 27,11; Mark 15,2; Luk 23,3). Lukas opplyser (23,2) at dette var en del av anklagen de jødiske lederne førte mot Jesus («han sier om seg selv at han er Messias, en konge», så Pilatus suger det ikke av eget bryst. «(…) ham dere kaller jødenes konge» (min uthevelse) siterer Markus Pilatus på (15,12), så dette må ha vært på folkemunne og nådd også guvernørboligen. 

Johannes er den av evangelistene som er mest opptatt av dette i skildringen av resten av avhøret hos Pilatus. Her bekrefter også Jesus at han er konge, og det av fødsel (18,37). Dette synes å ha gjort inntrykk på landshøvdingen. På innskriften som Pilatus hadde fått skrevet til å sette på Jesu kors, sto det: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (19,19 ff). Og når yppersteprestene ber Pilatus endre dette fra et faktum til en påstand («skriv at han sa: Jeg er jødenes konge!», står Pilatus fast: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» Som en god redaktør holder Pilatus her fast på det han mener å ha dekning for – og gir ikke etter for presset. Ettersom teksten var skrevet på både hebraisk, latin og gresk, var det mange som kunne lese sannheten – åpenbart til stor forbitrelse for jødenes ledere.

Intetanende, uforvarende og åpenbart ufrivillig blir de redskaper i Guds hånd for å spre evangeliet!

På denne bakgrunnen blir ordlyden i soldatenes spottende hilsen enda sterkere: «Vær hilset, du jødenes konge!» Intetanende, uforvarende og åpenbart ufrivillig blir de redskaper i Guds hånd for å spre evangeliet! (Den skarlagensrøde kappen, tornekronen og rørstaven som Matteus forteller om (27,27-30), utfyller bildet, men det får være til en annen gang.) Vitnesbyrdet deres minner meg om ypperstepresten Kaifas’ profeti i Joh 12,50: «(…) det er til for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne».

Evangeliet forkynnes på mange måter for de som vil høre!  

Billy Graham døde onsdag 21. februar, 99 år gammel. Det nærmeste jeg selv noen gang kom til å møte ham, var da jeg var Sambåndets utsendte under møtene som sønnen, Franklin Graham, hadde i Oslo i november i fjor. Det er nok på mange måter riktig at en viktig grunn til at Franklin Graham lyttes til, er at det «drypper på klokkeren».

En hjertesak

Billy Graham var først og fremst kjent for sine verdensomspennende evangeliseringskampanjer. I en artikkel fra Kristelig Pressekontor som er publisert på sambåndet.no, kan vi lese hva Graham selv trodde var årsaken til at han nådde fram til manges hjerter. Det handlet ikke om talegaver eller personlig utstråling, men om forholdet hans til Bibelen: «Jeg vet der er visse hemmeligheter. Når jeg siterer Bibelen, tviler jeg aldri på det som står der om korsets betydning, om jomfrufødselen, om Jesu død for våre synder, om nødvendigheten av at menneskene trenger Jesus som frelser, eller at Kristus møter menneskenes behov.»  

Berøring

Graham hadde med andre ord gjort Bibelens ord til sitt, det var ikke noe han holdt på en armlengdes avstand. Det er det virkelig verdt å merke seg også i dag. Den pensjonerte presten Arne Lie undersreker i Vårt Land 5. februar at «me treng ei åndeleg berøring om me skal berøre kyrkjelyden. Me vil at alle menneske skal verte frelste. Det skjer berre om Jesus vert forkynt som Herre og Frelsar». Lie vedgår at menneskevern, menneskerettigheter og nulltoleranse for seksuell trakassering er viktig. Men, fortsetter han, «det viktigaste er å forkynne evangeliet. Me treng ei forenkling og ei fordjupning. Elles så skjer det ei forvitring». Dette var nok ikke minst Billy Graham klar over.

Politikk 

Billy Graham var også kjent for å være «presidentenes pastor». Han skal ha møtt alle amerikanske presidenter fra og med Harry Truman (presidentperiode 1945-53) til Barack Obama (2008-2016). Forholdet mellom tro og politikk er komplisert, og her er det lett for en kristen forkynner å miste tillit blant menneker han ønsker å nå med evangeliet. Franklin Grahams uttalelser til støtte for nåværende president Donald Trump var eksempelvis del av bakteppet som førte til et flere trakk seg fra den nevnte kampanjen i Oslo i november i fjor. Selv om jeg mener det var riktig å invitere Graham til Norge som evangelist, og at møtene med ham var viktige, gremmes også jeg over en del av hans politiske uttalelser, eksempelvis på Twitter. 

Nixon

Den amerikanske teologen og filosofen Richard Mouw forteller i en kommentartikkel for Religion News Service at Billy Graham fikk et svært nært forhold til president Richard Nixon på 1970-tallet. Han talte på gudstjenester i Det hvite hus, opptrådte som rådgiver for Nixon i åndelige spørsmål og framstilte presidenten som en god kristen leder. Da Graham ble klar over Nixons rolle i Watergate-skandalen, innså evangelisten at han hadde tatt feil. Han ba offentlig om unnskyldning for å ha villedet kristne om Richard Nixons karakter. 

Slik også Billy Grahams barnebarn, Jerushah Armfield, er inne på i ovennevnte artrikkel, mener jeg Franklin Graham også her har noe å lære av sin far.

Bildetekst: Den amerikanske vekkelsespredikanten Billy Graham talte til bortimot 40 000 på Ullevål Stadion i Oslo 3. juli 1955. Den halvtime lange talen ble tolket av Karsten Anker Solhaug fra Frelsesarmeen. Foto: Billedbladet NÅ/Arkivverket/Wikimedia Commons

Når de mest engasjerte debatterer evolusjon og kreasjonisme, henger de færreste av oss med i svingene. Jeg vil tro at de aller fleste kristne ikke tenker mer komplisert om dette enn at Gud skapte, ikke hvordan Gud skapte, og vi er kalt til å gi Gud ære også for skaperverket: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt» (Joh.Åp 4:11). Derfor har jeg ingen problem med å bære merkelappen kreasjonist.

Les mer

«Eg treng ei god forsamling, og gjerne også tilgang til ein kristen friskule, for at barna mine skal bli bevart hos Jesus». Slike utsegn høyrer vi ofte, og det er eit uttrykk for ei ekte bekymring for korleis det er å vekse opp i eit sekulært og multireligiøst samfunn. ImF har ofte, og i sterkare og sterkare grad, oppmoda til å byggje forsamlingar, skular og barnehagar, men det er enno viktigare for oss at den kristne heimen ikkje held fram med «å sette bort» det ansvaret ein sjølv har. 

Les mer