Forbrukertilsynet overbeviser meg ikke om at Svein-Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen driver med alternativ behandling og derfor må straffes.

Nylig ble jeg (og en rekke andre) av avisen Norge I dag interjvuet om Forbrukertilsynets sak mot de to såkalte helbredelsespredikantene. For Forbruketilsynet handler dette om juss, og det preger også mine svar. Jeg tar ikke stilling rent teologisk til måten Pedersen og Edvardsen driver forbønnsvirksomheten på.

Spørsmål 1

Hva synes du om at tilsynet vil stanse to kristne blader fra å trykke vitnesbyrd om helbredelse?

Ifølge direktør i Forbruketilsynet, Elisabeth Lier Haugseth, kan man «i markedsføringen av behandlingen ikke bruke påstander om at behandlingen har konkret effekt mot sykdommer og lidelser, og heller ikke bruke historier eller vitnesbyrd fra folk som sier at behandlingen har effekt. Videre sier hun at «vår håndheving av lovverket innebærer ikke noe forbud (…) mot å fortelle om folk som har blitt helbredet. Slike vitnesbyrd kan fortsatt deles, men de kan ikke knyttes opp mot Pedersens eller Edvardsens tjenester der man mot betaling loves helbredelse.»

Hele Forbrukertilsynets sak bygger på at de mener det er snakk om «alternativ behandling» i lovens forstand. I denne vurderingen har tilsynet lagt avgjørende vekt på at de to predikantene tar en form for betaling.

Svein-Magne Pedersen

Jeg synes for det første at tilsynets argumentasjon for at det handler om alternativ behandling, er tynn. Jeg synes en artikkel i Vårt Land 21. november belyser dette. Her kommer det fram at tilsynet har reagert på et vitnesbyrd der det fortelles at en mann er «mirakuløst kreftfri» etter å ha blitt bedt for under Mirakellørdag i 2013. Fra et intervju med Haugseth om dette, gjengir Vårt Land følgende i indirekte tale: «Forbrukertilsynet vektlegger at det i Norge kun er tillatt for helsepersonell å behandle kreft.» Her settes det altså likhetstegn mellom forbønn og behandling, og kronargumentet er at Svein-Magne Pedersen tar 200 kr i inngangspenger på arrangementet.

Dette minner meg om synagogeforstanderen i Luk 13,14 som reagerte på at Jesus helbredet på sabbaten og mente at de som trengte helbredelse, heller fikk komme på en annen ukedag

Dette minner meg litt om synagogeforstanderen i Luk 13,14 som reagerte på at Jesus helbredet på sabbaten og mente at de som trengte helbredelse, heller fikk komme på en annen ukedag. Dette vitner om en svært formalistisk måte å se saken på fra tilsynets side. I Dagen 28. november uttaler Pedersen at «det er et krav fra staten at vi må ta inngangspenger» på grunn av regler for momsfritak, og at dette kravet gjelder uavhengig av om folk søker forbønn eller ikke. Dersom dette er riktig, kan det etter mitt syn ikke bevises at det er en direkte kobling mellom forbønn og inngangspenger, og dermed faller tilsynets sak.

Tom Roger Edvardsen

Tom Roger Edvardsen tar betalt for et opphold på Stølsdokken Fjellhotell. I samme utgave av Dagen viser han til at folk betaler for mat og overnatting som på et annet hotell, men at forbønn er gratis. Også her synes jeg det er vanskelig å kunne slå fast det tilsynet gjør, nemlig at det er en direkte kobling mellom betaling for overnatting og den forbønn man kan søke under oppholdet.

Jeg mener altså at det er tvil om tilsynets påstand om at Pedersen og Edvardsen driver med alternativ behandling. Dermed faller også tilsynets sak også mot de to bladene.

Jeg vil anbefale begge predikantene å legge redaktøransvaret på en annen enn seg selv

Dette kan jo også ses fra et rent pressesynspunkt. Da mener jeg at det i utgangspunktet er betenkelig at en statlig myndighet i praksis forsøker å redigere innholdet i et blad. Det minner sterkt om land vi ikke liker å sammenligne oss med. Når det er sagt, vil jeg ikke frita bladenes redaktører for ansvaret med å sjekke fakta og påstander og utøve normal kildekritikk. Jeg vil anbefale begge predikantene å legge redaktøransvaret på en annen enn seg selv.

Spørsmål 2

Hva synes de om trusselen om bøter på flere titusener i uken som straff for å ikke etterkomme kravet?

Ut fra svaret på spørsmål 1 mener jeg i utgangspunktet at kravet må frafalles fordi det er tvil om faktum. Om så ikke skulle skje, virker bøtenivået å være for høyt og ikke stå i forhold til den eventuelle forbrytelsen.  

Bilde: Illustrasjonsfoto fra Unsplash ved Rosie Fraser.

Billy Graham døde onsdag 21. februar, 99 år gammel. Det nærmeste jeg selv noen gang kom til å møte ham, var da jeg var Sambåndets utsendte under møtene som sønnen, Franklin Graham, hadde i Oslo i november i fjor. Det er nok på mange måter riktig at en viktig grunn til at Franklin Graham lyttes til, er at det «drypper på klokkeren».

En hjertesak

Billy Graham var først og fremst kjent for sine verdensomspennende evangeliseringskampanjer. I en artikkel fra Kristelig Pressekontor som er publisert på sambåndet.no, kan vi lese hva Graham selv trodde var årsaken til at han nådde fram til manges hjerter. Det handlet ikke om talegaver eller personlig utstråling, men om forholdet hans til Bibelen: «Jeg vet der er visse hemmeligheter. Når jeg siterer Bibelen, tviler jeg aldri på det som står der om korsets betydning, om jomfrufødselen, om Jesu død for våre synder, om nødvendigheten av at menneskene trenger Jesus som frelser, eller at Kristus møter menneskenes behov.»  

Berøring

Graham hadde med andre ord gjort Bibelens ord til sitt, det var ikke noe han holdt på en armlengdes avstand. Det er det virkelig verdt å merke seg også i dag. Den pensjonerte presten Arne Lie undersreker i Vårt Land 5. februar at «me treng ei åndeleg berøring om me skal berøre kyrkjelyden. Me vil at alle menneske skal verte frelste. Det skjer berre om Jesus vert forkynt som Herre og Frelsar». Lie vedgår at menneskevern, menneskerettigheter og nulltoleranse for seksuell trakassering er viktig. Men, fortsetter han, «det viktigaste er å forkynne evangeliet. Me treng ei forenkling og ei fordjupning. Elles så skjer det ei forvitring». Dette var nok ikke minst Billy Graham klar over.

Politikk 

Billy Graham var også kjent for å være «presidentenes pastor». Han skal ha møtt alle amerikanske presidenter fra og med Harry Truman (presidentperiode 1945-53) til Barack Obama (2008-2016). Forholdet mellom tro og politikk er komplisert, og her er det lett for en kristen forkynner å miste tillit blant menneker han ønsker å nå med evangeliet. Franklin Grahams uttalelser til støtte for nåværende president Donald Trump var eksempelvis del av bakteppet som førte til et flere trakk seg fra den nevnte kampanjen i Oslo i november i fjor. Selv om jeg mener det var riktig å invitere Graham til Norge som evangelist, og at møtene med ham var viktige, gremmes også jeg over en del av hans politiske uttalelser, eksempelvis på Twitter. 

Nixon

Den amerikanske teologen og filosofen Richard Mouw forteller i en kommentartikkel for Religion News Service at Billy Graham fikk et svært nært forhold til president Richard Nixon på 1970-tallet. Han talte på gudstjenester i Det hvite hus, opptrådte som rådgiver for Nixon i åndelige spørsmål og framstilte presidenten som en god kristen leder. Da Graham ble klar over Nixons rolle i Watergate-skandalen, innså evangelisten at han hadde tatt feil. Han ba offentlig om unnskyldning for å ha villedet kristne om Richard Nixons karakter. 

Slik også Billy Grahams barnebarn, Jerushah Armfield, er inne på i ovennevnte artrikkel, mener jeg Franklin Graham også her har noe å lære av sin far.

Bildetekst: Den amerikanske vekkelsespredikanten Billy Graham talte til bortimot 40 000 på Ullevål Stadion i Oslo 3. juli 1955. Den halvtime lange talen ble tolket av Karsten Anker Solhaug fra Frelsesarmeen. Foto: Billedbladet NÅ/Arkivverket/Wikimedia Commons