Desember er høytid for å så tvil om historiske sider knyttet til julebudskapet. Denne gangen gjelder det en svært brutal hendelse i etterkant av Jesu fødsel.

Illustrasjon: Giotto di Bondone: Massakren på de uskyldige (1304-1306). Kilde: Wikimedia Commons

Fartein Valen-Sendstad, som er professor emeritus i kristendom, trakk i et innslag på NRK-Rogaland fredag morgen (20.12.) i tvil holdbarheten til historien om barnemordet i Betlehem. Valen-Sendstads grunngivelse var at det må finnes minst to kilder for at en omtalt hendelse skal være holdbar rent historisk. Den eneste kilden i dette tilfellet er evangelisten Matteus, hevdet Valen-Sendstad, og i så fall mangler det altså en kilde.

Problemet med dette er at Fartein Valen-Sendstad ikke nevner kilden som Matteus selv viser til.

Fartein Valen-Sendstad nevner ikke kilden som Matteus selv viser til

Det er i kapittel 2 og vers 16 hos Matteus vi leser om den grufulle historien: «Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden.»

Bakgrunnen får vi tidligere i kapitlet. «Noen vismenn fra Østerland» (vi vet altså ikke hvor mange de var!) hadde kommet til Jerusalem. De begynte å spørre etter «den jødenes konge som er født nå». De hadde sett «hans stjerne i Østen» og var nå kommet for å tilbe den nye kongen. Dette kom også kong Herodes den store for øre, og han ble «forferdet». Herskeren over Israel fra 37 f.Kr. til 4 f.Kr så med andre ord på dette som en rival til hans eget kongedømme.

Kongen samlet «yppersteprestene og folkets skriftlærde» og «spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født». Jødenes ledere kjente altså til at det var profetert om at Messias – «den salvede» – skulle komme. Med bakgrunn i profeten Mika (kap. 5,1) ble kongen forklart at Messias skulle bli født «i Betlehem i Judea».

Herodes la nå en hyklersk plan. Han kalte til seg vismennene og ba dem dra av sted og undersøke saken. Når de hadde funnet barnet, skulle de melde fra til kongen slik at også han kunne komme «og tilbe det».

Her må vi slå i stykker myte nummer to

Stjernen som vismennene hadde sett i sine hjemland, viste seg på nytt «og ble stående over stedet der barnet var». I parentes bemerket må vi her slå i stykker myte nummer to (i tillegg til at det ikke nødvendigvis var tre vismenn): Mest sannsynlig oppsøkte vismennene Jesusbarnet flere måneder etter at han var blitt født, ikke samme dag slik vi er blitt vant til å tenke. At Herodes ga ordre om å drepe alle guttebarn som var «to år eller yngre», er bare én av indikatorene på det.

I en av fem drømmer vi leser om i tilknytning til Jesu fødsel, ble vismennene varslet om at de ikke skulle dra tilbake til Herodes. Matteus forteller at de dro «en annen vei hjem til landet sitt». Det er dette som utløser Herodes’ raseri og det omtalte barnemordet.

Rakel symboliserer alle mødrene i Israel som flere ganger i historien har måttet gråte over sine drepte barn

Er det altså slik at Matteus er alene om å fortelle om dette? Vel, evangelisten viser i alle fall selv til en annen kilde, en profeti, hos Jeremias kap. 31, vers 15. Matteus mener Herodes’ ordre er en oppfyllelse av det evangelisten gjengir på denne måten: «En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.»

Rama lå ikke langt fra Betlehem – det skal ha vært et område med festninger. Rakel var Jakobs kone og mor til Josef og Benjamin, og hun var i sin tid blitt gravlagt nær Betlehem. Her symboliserer hun alle mødrene i Israel som flere ganger i historien måtte gråte over sine drepte barn.

I rettferdighetens navn understreket Fartein Valen-Sendstad at hans påstand om bare én kilde ikke betyr at barnemordet ikke kan ha skjedd slik Matteus beskriver. Men Matteus rapporterer altså om en hendelse som han gjenkjenner fra en av de mange nedskrevne profetiene om Jesu fødsel fra flere hundre år før evangelistens egen tid. Matteus skrev sitt evangelium få tiår etter at hendelsen fant sted, og han rettet sitt evangelium hovedsakelig til jøder. Det er altså stor grunn til å tro at noen ville ha reagert dersom blant annet barnemordet ikke hadde skjedd i samsvar med det evangelisten forteller.

PS

Også utenombibelske, skriftlige kilder nevner barnemordet. Den tidligste henvisning er, ifølge Wikipedia, av Ambrosius Theodosius Macrobius, en romersk filosof i det 4. århundre. Henvisningen finnes i Macrobius’ Saturnalia: «Da Augustus hørte at Herodes, jødernes konge, hadde gitt ordre om å slå i hjel alle gutter i Syria under to år, og at kongens sønn var blant de drepte, sa han: ‘Jeg vil heller være Herodes’ gris enn Herodes’ sønn.'» Macrobius plasserer massakren i en syrisk provins og kombinerer den med drapet på en av Herodes’ sønner. (Palestina ble sett på som en syrisk provins under den romerske herredømmet, og det kunne begrunne Macrobius’ bruk av «Syria».)

Illustrasjon: The Massacre of the Innocents – James Tissot – Brooklyn Museum/Freebibelimages

Jeg håper Tom Egeland setter seg bedre inn i kildegrunnlaget når han forfatter bøker enn når han sender inn kronikker.

NRK.no/Ytring 1. august kommer forfatter Tom Egeland med en rekke påstander om apostelen Paulus.

For det første. Paulus «møtte aldri Jesus». Det framgår ikke hvordan Egeland mener å kunne slå dette fast. Meg bekjent finnes det ikke sikker kunnskap om hvorvidt Paulus møtte Jesus fysisk eller ikke. Han kunne ha sett og hørt Jesus i Jerusalem før korsfestelsen. Paulus levde samtidig med Jesus.

For det andre. Evangelisten Lukas forteller i Apostlenes gjerninger (Apg) 9,1–8 om hvordan Paulus møtte Jesus i form av «et lys fra himmelen» og en «røst» som identifiserte seg som å tilhøre Jesus. «Paulus skrev aldri et ord om den dramatiske opplevelsen», lyder Egelands kategoriske påstand.

I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus

Mon ikke det! I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus: «(…) han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene (…)». Det er liten tvil om at Paulus her refererer til møtet med Jesus gjennom lyset og røsten. Deretter fikk han det enda dypere og innvendige åpenbaringsmøtet med Jesus.

I 1. Korinterbrev 9,1 kan det virke som om Paulus har fått et spørsmål om apostelautoriteten. Han svarer: «Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren?». Igjen refererer han til kallsopplevelsen på veien til Damaskus.

For det tredje. Egeland antyder at kallsopplevelsen ikke fant sted, og at «uten åpenbaringen står Paulus tilbake som en selvutnevnt apostel». Ut fra Apg 1,15–26 er det å ha sett Jesus (v. 21) et kriterium for å kunne kalles apostel. Paulus oppfylte dette kriteriet ved å ha sett Jesus etter hans oppstandelse. Dette besvarer dermed også Egelands insinuasjon om at Paulus ikke var en apostel på linje med eksempelvis Peter. Krangelen dem imellom forandrer ikke på dette.

Det er forskjell på å «omfavne» og å godta

For det fjerde. Egeland påstår at det er motsetninger mellom forkynnelsen til Jesus og Paulus. Mens Jesus «omfavnet alle medmennesker, også dem som elsker noen av samme kjønn», står Paulus for et «forkvaklet, antikristelig homosyn». Det er riktig at Jesus ikke direkte omtalte homofili. Det viktige er imidlertid at Jesus bekreftet det som dermed er en helbibelsk lære om kjønn og ekteskap (Matteus 19,4–6): «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne?» (…) Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød». Kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd (Johannes 1,1–11), ble ikke fordømt av Jesus. Men hun fikk også høre dette: «Gå bort, og synd ikke mer!» (v. 11). Det er forskjell på å «omfavne» og å godta.

For det femte. Paulus «omskapte Jesus fra en barmhjertighetens moralfilosof og opprører» til en åndelig fører, ja, en gud i menneskekropp». Igjen er påstanden fullstendig udokumentert. I forhør før korsfestelsen blir Jesus spurt av ypperstepresten om han er «Messias, Guds Sønn» (Matt 26,63–64). Jesus svarer: «Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»

I Joh 16,12, før bortrykkelsen, lar Jesus disiplene vite at «ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.» Han lover å sende Den hellige ånd som skal «veilede dere til hele sannheten». Denne veiledningen skjer blant annet gjennom brevlitteraturen. Derfor er det ikke noe underlig i at ikke alt som sies i brevene, kan direkte gjenfinnes i sitater av Jesus.

Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner

For det sjette. «Hos Paulus sto verken kvinner eller homofili høyt i kurs.» Det siste er riktig – selv om ordvalget mitt ville vært annerledes – og det følger også av Jesu lære. Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner. Blant dem er Føbe, som kan ha vært en av dem som brakte romerbrevet til Roma. I 1. Kor 11,5 skriver Paulus at «hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode». Med andre ord var det i prinsippet tillatt for kvinner å be og tale profetisk.

Jeg må nesten forutsette at Tom Egeland bedrev bedre research da han skrev «Djevelmasken» – som jeg nylig plukket med meg på tilbud – enn da han forfattet kronikken.

Først publisert på NRK Ytring 2. august (det kom nesten 400 kommentarer. Overskriften der er valgt av NRK).

Illustrasjon: «Apostelen Paulus brev» av Valentin de Boulogne, c. 1618 – 1620./Wikimedia Commons. 

Når de mest engasjerte debatterer evolusjon og kreasjonisme, henger de færreste av oss med i svingene. Jeg vil tro at de aller fleste kristne ikke tenker mer komplisert om dette enn at Gud skapte, ikke hvordan Gud skapte, og vi er kalt til å gi Gud ære også for skaperverket: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt» (Joh.Åp 4:11). Derfor har jeg ingen problem med å bære merkelappen kreasjonist.

Les mer