Man kan spørre hvor gjennomtenkt det er når Vårt Land på lederplass karakteriserer spørsmål knyttet til lovene om ekteskap og abort, som «ubetydelige politisk».

I lederen for 20. august viser Vårt Land til reaksjonene som har oppstått på at en presteordinert KrF-representant viet et likekjønnet par. Avisen mener disse reaksjonene er «et symptom på et større problem som (…) angår (…) hele Kristen-Norge». Kristenvelgerne bør «heve blikket» fra spørsmål om ekteskapsloven, selvbestemt abort og sider ved støtten til Israel – for å kunne bevare KrF som et samlende «fellesprosjekt». De nevnte sakene «er selvsagt ikke ubetydelige teologisk, men de er faktisk ubetydelige politisk», hevder avisen.

I lederen 7. desember i fjor, under en annen sjefredaktør enn dagens, blir de da mer generelt formulerte temaene «abort, Israel og ekteskapslov» karakterisert som «samfunnsspørsmål» og «etiske spørsmål» og satt opp mot «lærespørsmål» og «den tradisjonelle forkynnelsen av synd og nåde på lavkirkelige bedehus og møtelokaler».

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning. Det er umulig å skille lover som henholdsvis gir mennesker rett til å ta liv og omdefinerer ekteskapet, fra læren om Gud (teologi), og det er overfladisk å hevde at spørsmål knyttet til selvbestemt abort og en endret forståelse av ekteskap, er «ubetydelige» i politikken.

Ekteskapet var i den forrige ekteskapsloven mellom én mann og én kvinne. Det er bare en slik forening som gir mulighet for å bære fram felles barn og som dermed gjør at samfunnet videreføres. En lov som definerer ekteskap som også å være mellom likekjønnede, er en fundamental endring som åpner for barn som ikke er i slekt med sine omsorgspersoner.

Samtidig er ekteskap og fruktbarheten det gir mulighet for, en del av Guds skaperordning og -vilje: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (2. Mos 2,24). Ekteskapet er også utgangspunktet for menneskets første gudgitte oppdrag: «(…) til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (…)» (1. Mos 1,27–28). Å være skapt i Guds bilde, som det også står i 1. Mos 1,27, er utgangspunktet for mennesket som kulturskaper og forvalter og for en rett forståelse av synd og nåde. Dette har også rent samfunnsmessige implikasjoner.

Abort handler om å sette en stopper for at et liv blir født. I svensk debatt framstilles nå den gravide kvinnens «selvbestemmelse» om dette utelukkende som et gode, uten med ett ord å nevne kvinnens nå forskerbekreftede samvittighet. På den ene siden berører dette dermed det helt fundamentale i et samfunn. At samfunnet har lover mot å ta livet av mennesker som befinner seg utenfor livmoren, springer på den andre siden ut av budet i 2. Mos 20,13 om at «du skal ikke slå i hjel».

Jødefolket har på den samfunnsmessige siden folkerettslig fått et land i det bibelske Israel. På den «teologiske siden» springer dette ut fra Guds suverene og gjeldende utvelgelse av – og løfter til – dette folket.

Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk

Samtidig som ekteskapsdefinisjon og selvbestemt abort altså handler om vitale interesser for menneske og samfunn, har de et bibelsk og læremessig utgangspunkt og forankring som det ikke er mulig å skille dem fra. Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk. I lederen 20. august hevdes de også å være uten «realpolitisk betydning». En tanke om at man kan la fundamentale spørsmål ligge fordi det på et gitt tidspunkt synes umulig å endre dem, framstår lite prinsipiell. Vi vet eksempelvis ennå svært lite om hvilke konsekvenser det omdefinerte ekteskapet får. Og hvorfor skal vi i det hele tatt ha et politisk parti som Kristelig Folkeparti (min kursivering) dersom det ikke skiller seg ut fra de øvrige?

Bildetekst: “O store Gud, lad ægtestand af dig velsignet være”, lød teksten på dette bildet som var en del av utstillingen til Valdres folkemuseum i 2016. 

Først publisert på verdidebatt.no og i Vårt Lands papirutgave 24.08.18.

Jeg håper Tom Egeland setter seg bedre inn i kildegrunnlaget når han forfatter bøker enn når han sender inn kronikker.

NRK.no/Ytring 1. august kommer forfatter Tom Egeland med en rekke påstander om apostelen Paulus.

For det første. Paulus «møtte aldri Jesus». Det framgår ikke hvordan Egeland mener å kunne slå dette fast. Meg bekjent finnes det ikke sikker kunnskap om hvorvidt Paulus møtte Jesus fysisk eller ikke. Han kunne ha sett og hørt Jesus i Jerusalem før korsfestelsen. Paulus levde samtidig med Jesus.

For det andre. Evangelisten Lukas forteller i Apostlenes gjerninger (Apg) 9,1–8 om hvordan Paulus møtte Jesus i form av «et lys fra himmelen» og en «røst» som identifiserte seg som å tilhøre Jesus. «Paulus skrev aldri et ord om den dramatiske opplevelsen», lyder Egelands kategoriske påstand.

I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus

Mon ikke det! I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus: «(…) han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene (…)». Det er liten tvil om at Paulus her refererer til møtet med Jesus gjennom lyset og røsten. Deretter fikk han det enda dypere og innvendige åpenbaringsmøtet med Jesus.

I 1. Korinterbrev 9,1 kan det virke som om Paulus har fått et spørsmål om apostelautoriteten. Han svarer: «Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren?». Igjen refererer han til kallsopplevelsen på veien til Damaskus.

For det tredje. Egeland antyder at kallsopplevelsen ikke fant sted, og at «uten åpenbaringen står Paulus tilbake som en selvutnevnt apostel». Ut fra Apg 1,15–26 er det å ha sett Jesus (v. 21) et kriterium for å kunne kalles apostel. Paulus oppfylte dette kriteriet ved å ha sett Jesus etter hans oppstandelse. Dette besvarer dermed også Egelands insinuasjon om at Paulus ikke var en apostel på linje med eksempelvis Peter. Krangelen dem imellom forandrer ikke på dette.

Det er forskjell på å «omfavne» og å godta

For det fjerde. Egeland påstår at det er motsetninger mellom forkynnelsen til Jesus og Paulus. Mens Jesus «omfavnet alle medmennesker, også dem som elsker noen av samme kjønn», står Paulus for et «forkvaklet, antikristelig homosyn». Det er riktig at Jesus ikke direkte omtalte homofili. Det viktige er imidlertid at Jesus bekreftet det som dermed er en helbibelsk lære om kjønn og ekteskap (Matteus 19,4–6): «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne?» (…) Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød». Kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd (Johannes 1,1–11), ble ikke fordømt av Jesus. Men hun fikk også høre dette: «Gå bort, og synd ikke mer!» (v. 11). Det er forskjell på å «omfavne» og å godta.

For det femte. Paulus «omskapte Jesus fra en barmhjertighetens moralfilosof og opprører» til en åndelig fører, ja, en gud i menneskekropp». Igjen er påstanden fullstendig udokumentert. I forhør før korsfestelsen blir Jesus spurt av ypperstepresten om han er «Messias, Guds Sønn» (Matt 26,63–64). Jesus svarer: «Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»

I Joh 16,12, før bortrykkelsen, lar Jesus disiplene vite at «ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.» Han lover å sende Den hellige ånd som skal «veilede dere til hele sannheten». Denne veiledningen skjer blant annet gjennom brevlitteraturen. Derfor er det ikke noe underlig i at ikke alt som sies i brevene, kan direkte gjenfinnes i sitater av Jesus.

Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner

For det sjette. «Hos Paulus sto verken kvinner eller homofili høyt i kurs.» Det siste er riktig – selv om ordvalget mitt ville vært annerledes – og det følger også av Jesu lære. Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner. Blant dem er Føbe, som kan ha vært en av dem som brakte romerbrevet til Roma. I 1. Kor 11,5 skriver Paulus at «hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode». Med andre ord var det i prinsippet tillatt for kvinner å be og tale profetisk.

Jeg må nesten forutsette at Tom Egeland bedrev bedre research da han skrev «Djevelmasken» – som jeg nylig plukket med meg på tilbud – enn da han forfattet kronikken.

Først publisert på NRK Ytring 2. august (det kom nesten 400 kommentarer. Overskriften der er valgt av NRK).

Illustrasjon: «Apostelen Paulus brev» av Valentin de Boulogne, c. 1618 – 1620./Wikimedia Commons.