Forbrukertilsynet overbeviser meg ikke om at Svein-Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen driver med alternativ behandling og derfor må straffes.

Nylig ble jeg (og en rekke andre) av avisen Norge I dag interjvuet om Forbrukertilsynets sak mot de to såkalte helbredelsespredikantene. For Forbruketilsynet handler dette om juss, og det preger også mine svar. Jeg tar ikke stilling rent teologisk til måten Pedersen og Edvardsen driver forbønnsvirksomheten på.

Spørsmål 1

Hva synes du om at tilsynet vil stanse to kristne blader fra å trykke vitnesbyrd om helbredelse?

Ifølge direktør i Forbruketilsynet, Elisabeth Lier Haugseth, kan man «i markedsføringen av behandlingen ikke bruke påstander om at behandlingen har konkret effekt mot sykdommer og lidelser, og heller ikke bruke historier eller vitnesbyrd fra folk som sier at behandlingen har effekt. Videre sier hun at «vår håndheving av lovverket innebærer ikke noe forbud (…) mot å fortelle om folk som har blitt helbredet. Slike vitnesbyrd kan fortsatt deles, men de kan ikke knyttes opp mot Pedersens eller Edvardsens tjenester der man mot betaling loves helbredelse.»

Hele Forbrukertilsynets sak bygger på at de mener det er snakk om «alternativ behandling» i lovens forstand. I denne vurderingen har tilsynet lagt avgjørende vekt på at de to predikantene tar en form for betaling.

Svein-Magne Pedersen

Jeg synes for det første at tilsynets argumentasjon for at det handler om alternativ behandling, er tynn. Jeg synes en artikkel i Vårt Land 21. november belyser dette. Her kommer det fram at tilsynet har reagert på et vitnesbyrd der det fortelles at en mann er «mirakuløst kreftfri» etter å ha blitt bedt for under Mirakellørdag i 2013. Fra et intervju med Haugseth om dette, gjengir Vårt Land følgende i indirekte tale: «Forbrukertilsynet vektlegger at det i Norge kun er tillatt for helsepersonell å behandle kreft.» Her settes det altså likhetstegn mellom forbønn og behandling, og kronargumentet er at Svein-Magne Pedersen tar 200 kr i inngangspenger på arrangementet.

Dette minner meg om synagogeforstanderen i Luk 13,14 som reagerte på at Jesus helbredet på sabbaten og mente at de som trengte helbredelse, heller fikk komme på en annen ukedag

Dette minner meg litt om synagogeforstanderen i Luk 13,14 som reagerte på at Jesus helbredet på sabbaten og mente at de som trengte helbredelse, heller fikk komme på en annen ukedag. Dette vitner om en svært formalistisk måte å se saken på fra tilsynets side. I Dagen 28. november uttaler Pedersen at «det er et krav fra staten at vi må ta inngangspenger» på grunn av regler for momsfritak, og at dette kravet gjelder uavhengig av om folk søker forbønn eller ikke. Dersom dette er riktig, kan det etter mitt syn ikke bevises at det er en direkte kobling mellom forbønn og inngangspenger, og dermed faller tilsynets sak.

Tom Roger Edvardsen

Tom Roger Edvardsen tar betalt for et opphold på Stølsdokken Fjellhotell. I samme utgave av Dagen viser han til at folk betaler for mat og overnatting som på et annet hotell, men at forbønn er gratis. Også her synes jeg det er vanskelig å kunne slå fast det tilsynet gjør, nemlig at det er en direkte kobling mellom betaling for overnatting og den forbønn man kan søke under oppholdet.

Jeg mener altså at det er tvil om tilsynets påstand om at Pedersen og Edvardsen driver med alternativ behandling. Dermed faller også tilsynets sak også mot de to bladene.

Jeg vil anbefale begge predikantene å legge redaktøransvaret på en annen enn seg selv

Dette kan jo også ses fra et rent pressesynspunkt. Da mener jeg at det i utgangspunktet er betenkelig at en statlig myndighet i praksis forsøker å redigere innholdet i et blad. Det minner sterkt om land vi ikke liker å sammenligne oss med. Når det er sagt, vil jeg ikke frita bladenes redaktører for ansvaret med å sjekke fakta og påstander og utøve normal kildekritikk. Jeg vil anbefale begge predikantene å legge redaktøransvaret på en annen enn seg selv.

Spørsmål 2

Hva synes de om trusselen om bøter på flere titusener i uken som straff for å ikke etterkomme kravet?

Ut fra svaret på spørsmål 1 mener jeg i utgangspunktet at kravet må frafalles fordi det er tvil om faktum. Om så ikke skulle skje, virker bøtenivået å være for høyt og ikke stå i forhold til den eventuelle forbrytelsen.  

Bilde: Illustrasjonsfoto fra Unsplash ved Rosie Fraser.

For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud til barn, unge og voksne. Stadig flere sier: «Ja, vi vil satse på bedehusforsamlingen som vårt åndelige hjem!»

Men hva betyr det egentlig? Når en nå velger åndelig lederskap, er vi da villige til å underordne oss det lederskapet, slik Bibelen formaner oss? Når en legger opp til en planmessig og fast struktur for forsamlingsmøter/gudstjenester, prioriterer vi da å være en del av forsamlingslivet, eller kommer hytta, reiser og andre fritidsaktiviteter først? Når en ønsker å bruke mer ressurser på forsamlingsarbeidere og mer tjenlige lokaler for ulike barnegrupper, hvilken konsekvens har det for vår givertjeneste? Vi spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

Vi spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

For å nevne mer om det siste – givertjenesten. Bedehusfolket har alltid gitt til en mengde ulike formål innen misjon og bistandsarbeid. Både indremisjonen og de ulike ytremisjonsorganisasjoner har fått sitt i kollektkorga når de har sendt ut sine forkynnere til bedehusmøtene. Utenom dette har vi betalt giroer som kommer i posten fra diverse sammenhenger. Slik har organisasjonene kunne lønne sine ansatte og sende ut sine arbeidere.

I dag er bildet endret. Det er mindre etterspørsel etter tradisjonelle bedehusmøter og sammenhengende møtevirksomhet, og mer behov for søndagsmøter og enkelte bibelkvelder. Forsamlingene trenger arbeidere som kan prioritere forkynnelse, åndelig lederskap, oppfølging av ledere, tilrettelegging av frivillig tjeneste, osv. Ingen stiller spørsmål om en menighet i Den norske kirke eller en frikirke har tilsatte arbeidere, og like naturlig bør det være at en bedehusforsamling kan satse på egne ansatte. Det skal ikke erstatte dugnadsarbeidet, men komplettere det.

Skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi gi vår tiende til forsamlingen!

Dette forutsetter da at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er vår påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene. Selv om vi i evangelisk frihet ikke er bundet av tienden, mener vi likevel at det er god ledesnor at «tienden hører Herren til». Mange kan gi mer enn tienden, og noen sier at offeret begynner når tienden er gitt, men tiende som prinsipp kan de fleste av oss forholde oss til.

Skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi gi vår tiende til forsamlingen! Det er det lokale arbeidet som skaper mest engasjement hos de nye generasjonene. Giveren bør da kunne forutsette at forsamlinger tar ansvar for egen drift, at en fordeler midler til krets og forbund i ImF, og at en gir rikelig til det ytremisjonsarbeidet en samler seg om. Det forutsigbare må ligge til grunn for at folk skal «gi seg selv» til dette. Forslag til fordeling: 50% til egen drift, 10% til ImF-krets, 5% til ImF sentralt, 35% til ytremisjon. Når forsamlingens drift er finansiert gjennom faste inntekter, står en også friere til å gi kollekten til andre.

Hva da med alle andre gode formål? Jeg mener at de fleste av oss har råd til å gi til ett eller flere «hjertebarn» utenom tienden, men vi bør også spørre oss selv om det er på tide å spisse vår givertjeneste inn mot det vi virkelig brenner for og framtidige generasjoner vil ha velsignelse av.

Nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave uten betingelser. Men det betyr ikke at nåden er «billig». 

Bakgrunn

I høst har jeg vært involvert i en samtale i Vårt Land om Guds nåde. 5. september ble jeg oppringt av avisen og bedt om å kommentere en artikkel i samme dags avis basert på et foredrag av professor John M.G. Barclay. Jeg festet meg særlig ved dette: «Det springende punktet i Barclays Paulus-forskning er følgende: Gis Guds nåde helt gratis til mennesket, eller krever det noen form for gjenytelse?».

Jeg svarte (Vårt Land 6. september i en artikkel som krever innlogging) at jeg mener nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave (Ef 2,8), uten betingelser idet den tilbys (dette betyr ikke at nåden er «billig»!). Barclay var ifølge artikkelen dagen før skeptisk til en slik tolkning, og jeg kunne da ikke annet enn å konstatere at jeg her var uenig med professoren.

Jeg la til at nåden vil sette preg på livene til den som tar imot den, men at dette ikke har noe å gjøre med frelsesverket som Jesus fullførte på Golgata kors for snart 2000 år siden.

(Da jeg på min Facebook-profil lenket til denne artikkelen, ble det en betydelig debatt av det.) 

Dette førte til en kronikk 11. september skrevet av to MF-ansatte som forsvarte Barclays forståelse av nåden og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Mitt svar til dem sto på trykk 19. september, og hovedinnholdet publiserer jeg nå også her:

Hovedinnlegg

Postdoktor Ole Jakob Filtvedt og professor Karl Olav Sandnes går i Vårt Land 11. september langt i å karakterisere meg som uvitende om nådeforståelse og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Jeg har verken behov for å returnere «komplimenten» eller å trekke meg duknakket fra debatten.

Jeg har i ettertid lest en ganske grundig anmeldelse skrevet av professor Thomas R. Schreiner (Themelios 41.1) av Barclays bok «Paul and the Gift». Det var en interessant bakgrunn til kronikken fra Filtvedt og Sandnes.

Jeg er enig med Barclay i at Galaterbrevet (Gal) og Romerbrevet (Rom) er viktige for å forstå hva Paulus mener om nåde og forholdet mellom tro og gjerninger. Slik Barclay og hans to norske våpendragere synes å forstå Gal, er det ingen argumentasjon i dette Paulus-brevet mot at mennesker kan gjøre noe for å få del i frelsen. I likhet med professor Schreiner må jeg da få vise til Gal 3, ikke minst v. 12: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det.» I motsetning til troen, defineres altså loven av gjerninger.

Dette gjelder også for omskjærelsen. Barclay mener at dersom Paulus i Gal argumenterer mot rettferdiggjørelse basert på gjerninger, ville apostelen ikke snakket negativt også om det å være uomskåret (Gal 5,6 og 6,15). Schreiner peker imidlertid på at referansen til ikke å være omskåret, ikke står i motsetning til det som er sagt i kap. 3. Folk kan tenkes å rose seg av både å være omskåret og uomskåret (6,13). Men det er bare Kristi kors man kan rose seg av (6,14), påpeker Paulus, og det er «å være en ny skapning» som «betyr noe» (6,16).

Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente

Videre hevder Barclay at det i Rom 4,4–5 ikke finnes polemikk mot en jødisk forståelse av gjerninger. Thomas Schreiner minner om lignelsen i Luk 18,9–14 om fariseeren og tolleren, der fariseeren helt tydelig stolte på gjerninger til frelse. Schreiner mener at Barclay, i forbindelse med avsnittet Rom 9,30–10,8, ikke tror at Paulus kritiserer et forsøk på å bli rettferdig ved gjerninger. Her må vi trekke fram Rom 3,27–4,5 om frelse bare ved troen på Jesus. Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente, påpeker apostelen, med henvisning til 1. Mos 15,6.

Filtvedt og Sandnes mener tydeligvis at Fil 2,12, der Paulus bruker uttrykket «arbeid på deres frelse med frykt og beven», skulle utgjøre et problem for min uærbødige påstand om klarhet. Dette er for det første sagt til troende (1,1). Det greske ordet «katergazomai» som er oversatt med «arbeid» på norsk, kan ifølge Studiebibelen også oversettes med «utvirke». På engelsk er det oftest gjengitt med «work out». Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen – og jeg lever godt med eventuelt å skille lag med Filtvedt og Sandnes her – men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse (jf. 1,27). Frelsesskatten må pakkes ut slik at den kommer til utfoldelse. «Gud er den som virker i dere», understreker Paulus i v. 13, også når det gjelder evnen og viljen til lydighet. Det var dette jeg forsøkte å si noe om 6. september ved å vise til Pauli advarsel i Rom 6,1–2 mot det vi kan kalle «å synde på nåden».

Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen, men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes hevder at det ikke finnes noen klar tanke hos Paulus om at mennesket er «samtidig synder og rettferdig». Uavhengig av ordlyd mener jeg at Paulus bl.a. i Rom 7,14-25 er klar på (!) at en kristen vil måtte slite med sin gamle, syndige natur til «han (Jesus, min anm.) åpenbares» og vi skal bli ham lik (1. Joh 3,2). Uten henvisning utlegger Filtvedt og Sandnes Paulus slik at de kristne vil vinne kampen mot den syndige naturen, fordi de har fått ånden. I Rom 8,7 fastslår Paulus at den gamle naturen – kjødet – ikke kan være Guds liv lydig. Men i Jesus eier vi frihet fra syndens makt og kan «tjene Guds lov med mitt sinn» – i den nye naturen (Rom 7,24-25).

Å lese Paulus og evangeliet på denne måten blir for meg alt annet enn å være «tilfreds med å gjenta tradisjonelle lutherske slagord».

Dette innlegget er også publisert på verdidebatt.no, der det også ble en ganske omfattende debatt i kommentarfeltet. 

Replikkrunde

Filtvedt og Sandnes fra MF svarte meg 26. september. De var nå mest opptatt av å hevde at jeg ikke så stort nok på nåden. Innlegget er så vidt jeg kan se ikke publisert digitalt.

Jeg ble egentlig litt oppmuntret av det de to lærde her skrev og svarte dem slik 04. oktober (det følgende er en litt utvidet utgave):

SYND OG NÅDE

Kanskje Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og jeg ikke er så uenige om Pauli ord likevel?

De to MF-ansatte svarer 26.09. på min respons (19.09.) til deres kronikk (11.09.). Mitt anliggende var først og fremst å tilkjennegi uenighet med et syn hos professor John Barclay om at Paulus ikke argumenterte imot rettferdiggjørelse basert på gjerninger. Det søkte jeg å gjøre ved å vise til Bibelen. Når det gjelder Filtvedt og Sandnes’ fortsatte opptatthet av hvilken «tradisjon» jeg måtte representere, vil jeg i stedet legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig.

Jeg vil legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig

Filtvedt og Sandnes er ikke helt ferdig med forholdet mellom frelse og gjerninger. De søker å skape en konflikt mellom Jesus og Paulus ved å vise til Matt 25,31–46. Her handler det imidlertid om dom over folkeslagene (v. 32) etter at Kristus er kommet igjen for å regjere som konge (v. 31,34a). Dette åpner et nytt og stort emne om dom og endetid, og plassen tillater ikke å si mer om det her. 

Hovedutfordringen fra postdoktoren og professoren nå er Pauli beskrivelse av syndens makt. Jeg er helt enig i at «Paulus tenker kosmisk og universelt om syndens makt» ut fra Rom 1,18–3,21. Filtvedt og Sandnes mener imidlertid at min lesning av Rom 7,14–25 er «altfor individualiserende», og at det er omstridt hvorvidt Paulus her beskriver situasjonen til «en som er ‘kristen’ og som har ånden».

For å ta det siste først adresserer Paulus brevet til «alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma» (1,7). Romerbrevet blir etter dette et lærebrev for troende. Dernest framstiller Paulus i kap. 7 en mann som har to naturer (v. 22–23), noe bare et gjenfødt menneske har.

Innholdet i Romerbrevet

Det er nødvendig å se på hvilke problemstillinger Paulus behandler i Romerbrevet. En inndeling av den læremessige delen (kap. 1–8) som jeg har tillit til, kan i kortform beskrives slik: I 1,18–3,21 redegjør Paulus for menneskets tilstand og stilling som synder. Alle mennesker har syndet og fortjener straff. Fra 3,21–4,25 besvarer den inspirerte apostelen spørsmålet om hvordan mennesket på en slik bakgrunn kan bli rettferdig for Gud. Dette skjer gjennom rettferdiggjørelse ved tro uten lovgjerninger. I kap. 4 imøtegås forventede innvendinger fra lovbundne jøder.

I Rom 5,1–11 viser Paulus oss følgene av at vi er rettferdiggjort (jf. 5,1). Fra 5,12 til 8,39 tar så Paulus opp spørsmål som gjelder dem som er rettferdiggjort, ikke minst striden i den troende mellom den gamle og den nye natur. Betydningen av forholdet mellom stamfedrene Adam og Kristus (5,12–21) er her sentralt. Den troende er en ny skapning i Kristus, og denne skapningen i Kristus er rettslig sett død for synden og satt fri fra dom og straff.

I kap. 6,1–23 hører vi om Guds verk i oss til befrielse fra syndens makt (helliggjørelse). Dette skjer gjennom nåden. I Titus 2,11–12 skriver Paulus at «Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den (nåden, min anm.) opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er».

Kap. 7 er en fortsettelse av samme tema og handler om frihet fra lovens herredømme og det å bære frukt for Gud. Filtvedt og Sandnes viser til at det er uenighet om hvorvidt avsnittet 7,14–25 omtaler en enkeltperson. Jeg vil påpeke at ord som «jeg», «meg» og «mitt» brukes flere titall ganger i disse versene. Her er det lovens krav som driver personen, men befrielsen finnes utenfor ham selv – i Jesus. Jesu død og oppstandelse er svaret på syndens skyld og syndens makt. I kap. 8 oppsummerer Paulus: «Så (på denne bakgrunn, min anm.) er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (8,1).

Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det ikke sikkert at vi er så uenige

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes avslutter med en oppsummering av forholdet i Romerbrevet mellom synd og nåde som jeg egentlig ikke kan se skiller seg vesentlig fra det jeg har skissert ovenfor. Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det altså ikke sikkert at vi er så uenige. Det er i så fall oppmuntrende.

Innlegget som kom på trykk i Vårt Land og på verdidebatt.no, var litt kortere. Også her ble det debatt i kommentarfeltet.

Illustrasjonsfoto: Greg Weaver, unsplash.com 

Man kan spørre hvor gjennomtenkt det er når Vårt Land på lederplass karakteriserer spørsmål knyttet til lovene om ekteskap og abort, som «ubetydelige politisk».

I lederen for 20. august viser Vårt Land til reaksjonene som har oppstått på at en presteordinert KrF-representant viet et likekjønnet par. Avisen mener disse reaksjonene er «et symptom på et større problem som (…) angår (…) hele Kristen-Norge». Kristenvelgerne bør «heve blikket» fra spørsmål om ekteskapsloven, selvbestemt abort og sider ved støtten til Israel – for å kunne bevare KrF som et samlende «fellesprosjekt». De nevnte sakene «er selvsagt ikke ubetydelige teologisk, men de er faktisk ubetydelige politisk», hevder avisen.

I lederen 7. desember i fjor, under en annen sjefredaktør enn dagens, blir de da mer generelt formulerte temaene «abort, Israel og ekteskapslov» karakterisert som «samfunnsspørsmål» og «etiske spørsmål» og satt opp mot «lærespørsmål» og «den tradisjonelle forkynnelsen av synd og nåde på lavkirkelige bedehus og møtelokaler».

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning. Det er umulig å skille lover som henholdsvis gir mennesker rett til å ta liv og omdefinerer ekteskapet, fra læren om Gud (teologi), og det er overfladisk å hevde at spørsmål knyttet til selvbestemt abort og en endret forståelse av ekteskap, er «ubetydelige» i politikken.

Ekteskapet var i den forrige ekteskapsloven mellom én mann og én kvinne. Det er bare en slik forening som gir mulighet for å bære fram felles barn og som dermed gjør at samfunnet videreføres. En lov som definerer ekteskap som også å være mellom likekjønnede, er en fundamental endring som åpner for barn som ikke er i slekt med sine omsorgspersoner.

Samtidig er ekteskap og fruktbarheten det gir mulighet for, en del av Guds skaperordning og -vilje: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (2. Mos 2,24). Ekteskapet er også utgangspunktet for menneskets første gudgitte oppdrag: «(…) til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (…)» (1. Mos 1,27–28). Å være skapt i Guds bilde, som det også står i 1. Mos 1,27, er utgangspunktet for mennesket som kulturskaper og forvalter og for en rett forståelse av synd og nåde. Dette har også rent samfunnsmessige implikasjoner.

Abort handler om å sette en stopper for at et liv blir født. I svensk debatt framstilles nå den gravide kvinnens «selvbestemmelse» om dette utelukkende som et gode, uten med ett ord å nevne kvinnens nå forskerbekreftede samvittighet. På den ene siden berører dette dermed det helt fundamentale i et samfunn. At samfunnet har lover mot å ta livet av mennesker som befinner seg utenfor livmoren, springer på den andre siden ut av budet i 2. Mos 20,13 om at «du skal ikke slå i hjel».

Jødefolket har på den samfunnsmessige siden folkerettslig fått et land i det bibelske Israel. På den «teologiske siden» springer dette ut fra Guds suverene og gjeldende utvelgelse av – og løfter til – dette folket.

Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk

Samtidig som ekteskapsdefinisjon og selvbestemt abort altså handler om vitale interesser for menneske og samfunn, har de et bibelsk og læremessig utgangspunkt og forankring som det ikke er mulig å skille dem fra. Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk. I lederen 20. august hevdes de også å være uten «realpolitisk betydning». En tanke om at man kan la fundamentale spørsmål ligge fordi det på et gitt tidspunkt synes umulig å endre dem, framstår lite prinsipiell. Vi vet eksempelvis ennå svært lite om hvilke konsekvenser det omdefinerte ekteskapet får. Og hvorfor skal vi i det hele tatt ha et politisk parti som Kristelig Folkeparti (min kursivering) dersom det ikke skiller seg ut fra de øvrige?

Bildetekst: «O store Gud, lad ægtestand af dig velsignet være», lød teksten på dette bildet som var en del av utstillingen til Valdres folkemuseum i 2016. 

Først publisert på verdidebatt.no og i Vårt Lands papirutgave 24.08.18.

Jeg håper Tom Egeland setter seg bedre inn i kildegrunnlaget når han forfatter bøker enn når han sender inn kronikker.

NRK.no/Ytring 1. august kommer forfatter Tom Egeland med en rekke påstander om apostelen Paulus.

For det første. Paulus «møtte aldri Jesus». Det framgår ikke hvordan Egeland mener å kunne slå dette fast. Meg bekjent finnes det ikke sikker kunnskap om hvorvidt Paulus møtte Jesus fysisk eller ikke. Han kunne ha sett og hørt Jesus i Jerusalem før korsfestelsen. Paulus levde samtidig med Jesus.

For det andre. Evangelisten Lukas forteller i Apostlenes gjerninger (Apg) 9,1–8 om hvordan Paulus møtte Jesus i form av «et lys fra himmelen» og en «røst» som identifiserte seg som å tilhøre Jesus. «Paulus skrev aldri et ord om den dramatiske opplevelsen», lyder Egelands kategoriske påstand.

I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus

Mon ikke det! I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus: «(…) han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene (…)». Det er liten tvil om at Paulus her refererer til møtet med Jesus gjennom lyset og røsten. Deretter fikk han det enda dypere og innvendige åpenbaringsmøtet med Jesus.

I 1. Korinterbrev 9,1 kan det virke som om Paulus har fått et spørsmål om apostelautoriteten. Han svarer: «Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren?». Igjen refererer han til kallsopplevelsen på veien til Damaskus.

For det tredje. Egeland antyder at kallsopplevelsen ikke fant sted, og at «uten åpenbaringen står Paulus tilbake som en selvutnevnt apostel». Ut fra Apg 1,15–26 er det å ha sett Jesus (v. 21) et kriterium for å kunne kalles apostel. Paulus oppfylte dette kriteriet ved å ha sett Jesus etter hans oppstandelse. Dette besvarer dermed også Egelands insinuasjon om at Paulus ikke var en apostel på linje med eksempelvis Peter. Krangelen dem imellom forandrer ikke på dette.

Det er forskjell på å «omfavne» og å godta

For det fjerde. Egeland påstår at det er motsetninger mellom forkynnelsen til Jesus og Paulus. Mens Jesus «omfavnet alle medmennesker, også dem som elsker noen av samme kjønn», står Paulus for et «forkvaklet, antikristelig homosyn». Det er riktig at Jesus ikke direkte omtalte homofili. Det viktige er imidlertid at Jesus bekreftet det som dermed er en helbibelsk lære om kjønn og ekteskap (Matteus 19,4–6): «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne?» (…) Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød». Kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd (Johannes 1,1–11), ble ikke fordømt av Jesus. Men hun fikk også høre dette: «Gå bort, og synd ikke mer!» (v. 11). Det er forskjell på å «omfavne» og å godta.

For det femte. Paulus «omskapte Jesus fra en barmhjertighetens moralfilosof og opprører» til en åndelig fører, ja, en gud i menneskekropp». Igjen er påstanden fullstendig udokumentert. I forhør før korsfestelsen blir Jesus spurt av ypperstepresten om han er «Messias, Guds Sønn» (Matt 26,63–64). Jesus svarer: «Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»

I Joh 16,12, før bortrykkelsen, lar Jesus disiplene vite at «ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.» Han lover å sende Den hellige ånd som skal «veilede dere til hele sannheten». Denne veiledningen skjer blant annet gjennom brevlitteraturen. Derfor er det ikke noe underlig i at ikke alt som sies i brevene, kan direkte gjenfinnes i sitater av Jesus.

Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner

For det sjette. «Hos Paulus sto verken kvinner eller homofili høyt i kurs.» Det siste er riktig – selv om ordvalget mitt ville vært annerledes – og det følger også av Jesu lære. Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner. Blant dem er Føbe, som kan ha vært en av dem som brakte romerbrevet til Roma. I 1. Kor 11,5 skriver Paulus at «hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode». Med andre ord var det i prinsippet tillatt for kvinner å be og tale profetisk.

Jeg må nesten forutsette at Tom Egeland bedrev bedre research da han skrev «Djevelmasken» – som jeg nylig plukket med meg på tilbud – enn da han forfattet kronikken.

Først publisert på NRK Ytring 2. august (det kom nesten 400 kommentarer. Overskriften der er valgt av NRK).

Illustrasjon: «Apostelen Paulus brev» av Valentin de Boulogne, c. 1618 – 1620./Wikimedia Commons. 

Å høre en jødisk forstander si at han ikke tror på at Gud griper inn, er ganske sterkt.

Det er i Vårt Lands papirutgave 21. juni uttalelsen kommer, og det er Ervin Kohn som tar ordene i sin munn. Han er styreleder i Det Mosaiske Trossamfund og forstander for den jødiske menigheten i Oslo. Og Kohn kan da også leses som at han tar flere med i uttalelsen: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke lenger på at Gud intervenerer», siteres han på. 

Det er to grunner til at uttalelsen grep tak i meg. To dager etterpå fikk jeg sammen med familien min anledning til å besøke Auschwitz og Birkenau i Polen, to av utryddelsesleirene i holocaust. Det gjorde inntrykk. Jeg har likevel ingen forutsetninger for å fatte hva det betyr å miste familien sin for nazi-Tysklands hender. Slike forutsetninger har Ervin Kohn, og derfor er det med ærefrykt jeg skriver dette innlegget.

Med besøket i Auschwitz-Birkenau på netthinnen, kan Kohns forklaring i artikkelen 21. juni oppleves enda mer naturlig og ubestridelig: «Gud hadde ikke latt hele min familie bli drept dersom han ønsket å intervenere.» Selv om jeg altså ikke kan fatte dybden i Kohns erfaring her, er det de siste dagene blitt enda lettere å erkjenne at Kohn og andre i hans situasjon, kan oppleve det slik. Likevel – og uten å behøve å gå inn på det ondes problem – åpner det seg et spørsmål hos meg som jeg mener det er verdt å grunne over.    

Verbet «intervenere» betyr å «gripe inn» eller å «gå imellom». Det er dette den jødiske forstanderen «ikke lenger» kan tro på at Gud gjør. Med «ikke lenger» (min uthevelse) kan han leses som å mene at holocaust representerer en endring i Guds aktivitetsnivå, men det går ikke tydelig fram.

Spørsmålet jeg finner det rimelig å stille, er på hvilken bakgrunn Kohn feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn – dersom han altså ikke tror på at Gud intervenerer i historien. Trossamfunnet Kohn leder, beskriver seg selv å ha «den ortodokse form av jødedom» som «felles praksis».

Sabbatsfeiringen tar jo nettopp utgangspunkt i at Gud griper inn. Eksempelvis i Josvas bok kap. 24 får vi en veldig oppsummering av jødenes historie fra Abraham av, via utfrielsen fra Egypt og fram til jødefolket med Guds hjelp inntok løftelandet vi i dag kjenner som Israel. Gjennom Josva konkluderer Gud slik: «Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet.»

Etter 2000 år med profetert landflyktighet fra dette landet, fikk jødene – slik jeg ser det – landet tilbake i 1948, slik det også var profetert. Vil Ervin Kohn avvise at dette er eksempler på at Gud nettopp har intervenert i jødefolkets historie? Bibelen lærer oss også at Gud fremdeles har planer med sitt jordiske folk, jødene.

Guds viktigste inngripen i historien var at hans sønn, Jesus, ble menneske, døde for vår synd og skyld og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Også Jesus var jøde og slik sett del av jødefolkets historie fra Abraham av. Ervin Kohn anerkjenner nok ikke Jesus som jødenes Messias, men det gjør ikke følgende spørsmål mindre relevant: Hvilken historie sitter Kohn igjen med for jødefolket han er en del av, dersom han ikke regner med Guds intervensjon? At Ervin Kohn erklærer seg å tilhøre en «rasjonalistisk» – fornuftsbasert – tradisjon i Det Mosaiske Trossamfund, svekker ikke behovet for å besvare dette spørsmålet. 

Bilde: Israelittenes utferd fra fangenskapet i Egypt, malt av James Jacques Joseph Tissot cirka 1896-1902. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS. 

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 28.06.18.

Bedrifter og organisasjoner kan ta det med ro. Pride er ikke interessert i regnbuefarget PR-støtte i juni.

«– Kan bli uthengt om man ikke bruker regnbuefargene», lyder en advarende sitat-overskrift i Dagen 29. juni. Sitatet stammer fra reklameekspert Trond Blindheim ved Høgskolen i Kristiania.

Regnbuefargene finnes i disse dager overalt i det offentlige rom. Flere store organisasjoner har også laget egen regnbuelogo på sosiale medier. Dagen nevner Redd Barna, KFUK-KFUM, DNB, Nordea, Avinor, Norsk legeforening, Norsk studentforening “og omtrent samtlige” politiske partier i Norge – foruten intervjuobjekt Blindheims egen arbeidsplass. Ifølge Vårt Land 28. juni har hotellkjeden Clarion Hotel kjønnsnøytrale toaletter i Pride-uken.

Trond Blindheim sier at “store forretningsaktører som DNB kunne risikert å miste kunder dersom de hadde uttalt at de ikke ville endre logoen».

Reklameeksperten tror imidlertid ikke at det er forretnings- eller PR-messige årsaker som først og fremst ligger til grunn for det midlertidige hamskiftet, men at man endrer logo for å «vise medmenneskelighet (…) og sympati og solidaritet med LHBT-bevegelsen» (LHBT = lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Det blir, mener Blindheim, som å «støtte en annen god sak».

De siste dagene har vi imidlertid fått høre helt andre synspunkter fra de som disse logoskiftene er ment å støtte. Den homofile britiske samfunnsdebattanten Amrou Al-Kadhi framholder i den britiske avisen The Guardian 19. juni blant annet at kommersielle aktører utnytter Pride som reklame. Overfor Vårt Land 28. juni utdyper han på denne måten:

– Jeg tror ikke det hjelper LHBT-bevegelsens sak at flere store selskaper går i Pride-paraden. Mange av selskapene som deltar, gjør det for PR, uten å dele bevegelsens agenda.

Al-Kadhi mener det er «altfor enkelt og overfladisk å delta i Pride én dag uten å ha en LHBT-politikk også resten av året». I Vårt Land får han støtte fra den norske samfunnsdebattanten Nora Mehsen. «Hva som er initiativ for å tjene penger og initiativ som tar samfunnsansvar, er vanskelig å vite», sier hun. Mehsen mener at «kampen for likestilling skal skje hele året, ikke bare denne uken».

Og i Vårt Land 29. juni kommer festivalstyret for Oslo Pride selv på banen. Stein Runar Østigaard mener den norske storbanken henger seg på regnbuebølgen uten å være genuint opptatt av homofiles rettigheter.

– Markedsavdelingen slenger det bare på fordi det er det man gjør i dag», siteres Østigaard på.

Vårt Land kobler dette til «Corporate social responsibility» – det at bedrifter forventes å vise samfunnsansvar blant annet når det gjelder menneskerettigheter. Et slikt engasjement kan ha gunstige effekter for bedriftenes omdømme.

Men representanten for festivalstyret i Oslo Pride forventer at virksomhetene som «smykker seg med regnbueflagget», også «jobber aktivt med inkludering».

Professor Peggy Simic Brønn ved Institutt for kommunikasjon og kultur på BI er langt på vei enig: – Støtter man en bevegelse fra start, vil det gagne bedriftens omdømme, men om man slenger seg på når bevegelsen har lyktes, tar det seg dårlig ut, sier hun til Vårt Land.

Overfor Vårt Land uttaler DNB at “det er viktig for oss at alle som jobber i DNB, vet at dette er en arbeidsplass som verdsetter alle ansatte, uavhengig av legning, kjønn, alder og bakgrunn”.

Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som «rettigheter», kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride

Regnbuefargene er ikke lenger noe nøytralt symbol. Gard Sandaker-Nielsen – som lenge har vært sentral i LHBT-bevegelsen og er leder for Åpen folkekirke – sa følgende til Dagen 2. august i fjor: «Det er vanskelig eller kanskje umulig å komme utenom at regnbuen og -flagget i dag vil assosieres med homokamp og frigjøring».

Virksomheter som i disse dager føler seg presset til å fronte med regnbuefargene eller ha representanter i Pride-parader, har nå fått nye momenter å ta med i vurderingen. Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som rettigheter, kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride.

Foto Andrejj julij 2004/Wikimedia Commons

Først publisert på dagensdebatt.no 29.06.18.

Øystein Gjerme hevder at Dagen «tar i bruk» Kristen-Norge. Mener pastoren at denne delen av det norske samfunnet skal ligge «ubrukt»?

«Kristen-Norge og Dagen er (…) uløselig sammenknyttet», skrev Vebjørn Selbekk i Dagens signerte lørdagsleder 9. juni. Siden grunnleggelsen i 1919, fortsatte sjefredaktøren, har Dagen vært «det mediet som kjenner Kristen-Norge mest på pulsen. Som forstår og verdsetter kristent arbeid mest».

Én papiravisdag senere, 11. juni, langer Øystein Gjerme ut med det stikk motsatte budskap. Hovedpastoren i Salt Bergenskirken «mistenker» at Dagen-redaksjonen har «mistet kontakten med det idealistiske arbeidet som skjer på grasroten, og (…) følger en linje som skader det som skulle være Dagens felles sak med kristenfolket».

Bakgrunnen er en sak i lørdagsavisa der Dagen setter søkelys på at et navngitt medlem av lovsangsteamet i Gjermes menighet også spilte på Regnbuedagene Bergen Pride, som ble arrangert av en interesseorganisasjon for homofile i tiden 2. til 9. juni.

Gjerme mener dette er et eksempel på det han altså hevder er Dagens «bruk av Kristen-Norge». La oss stoppe opp litt for dette uttrykket. Hva er det Gjerme mener med det? For det første synes det å være det at Dagen skriver om Kristen-Norge. Her er avisen åpenbart «skyldig». I neste avsnitt påstår Gjerme at Dagen er avhengig av å «feilsøke», «mistenkeliggjøre» og «henge ut» for i det hele tatt å kunne gi ut avisen. Her er det smått med dokumentasjonen. Dagen bør i stedet, anviser Salt-pastoren – som her går inn i velkjent spor – «fremme saker som tjener Kristen-Norge».

Dersom Dagen altså «bruker» Kristen-Norge – og det skulle være kritikkverdig – må det følge av det at Kristen-Norge skal las være, få holde på med sitt i ro og fred – være ubrukt, for å holde oss i bildet. Man skal slippe å utsettes for journalistikk der det er fare for at feil avsløres – det er å «bruke oss feilaktig», oppfatter jeg at Gjerme mener.

I innledningen til 2. Kor 3 finner vi et interessant avsnitt i denne sammenheng. Paulus stiller retoriske spørsmål til menigheten i Korint – spørsmål der svaret gir seg selv: «Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi kanskje anbefalingsbrev til dere eller fra dere, slik som visse andre? Dere er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.» Paulus gjorde ikke noe forsøk på å gjemme bort menigheten i Korint. Tvert imot – menighetens liv og levnet lå åpent for observasjon. Og dette var også det som skulle være apostelens attest. Jeg har i tidligere innlegg blant annet i Dagen påvist hvordan Lukas, nesten på journalistisk vis i Apostlenes gjerninger, avslører en rekke ubehageligheter fra de første tiårene av historien til den kristne menighet.

Det som «tjener Kristen-Norge», Øystein Gjerme, er at et sannferdig bilde også av denne delen av samfunnet trer fram. At et medlem av et lovsangsteam anser en festival av og for homofile som lever ut sine følelser, som en «feiring av kjærligheten», er verdt å sette spørsmålstegn ved. Det samme er Gjermes egen påstand om at «det er ingen verdimessig eller ideologisk sammenheng» mellom å spille på en festival der man feirer et levesett som Bibelen i sterke ordelag advarer mot, og å være et ledd i ledelsen av menighetens gudstilbedelse.

Så kunne Dagen, etter mitt syn som pressemann, ha vurdert ikke å identifisere den aktuelle personen og menigheten vedkommende er med i. Men saken i seg selv er prinsipiell nok til å bli omtalt, sammenlignbart med da Sambåndet skrev om at et band med tilknytning til Bethel Church, spilte på UL.

En fri og oppsøkende presse tjener alle samfunnssegmenter – også det kristne. Så er det pressens ansvar alltid å ha en aktverdig grunn for publisering, og det må Øystein Gjerme gjerne kontrollere oss på.

Først publisert i Dagens papirutgave 13. juni.

Bilde: Øystein Gjerme under iFokus konferansen i Buen kulturhus, Mandal 2014. Kilde: Oasen/Wikimedia Commons

Vi har laget denne videoen i forbindelse med at påmeldingen til Lederkonferansen:18 åpner 7.juni. Videoen er laget i HD, og må gjerne vises i forsamlingene for å motivere til å bli med på årets konferanse. Om du vil ha videofilen lastet ned, og ikke klarer å laste ned fra Youtube på egenhånd, kan du ta kontakt med ImF.

Vennlig hilsen

Erik F.

Av avisen Dagen ble jeg utfordret til å forestille meg at jeg står midt i Jerusalem på pinsedag for snart 2000 år siden. Sidemannen snur seg mot meg og spør: «Hva er det egentlig som skjer»?

Mitt svar: Her blir Jesu bønn oppfylt om at Gud skulle gi disiplene «sannhetens Ånd» (Joh 14,16-17,26). «Jeg sender over dere det som min Far har lovt», sa Jesus til disiplene (Luk 24,49). Lyden fra himmelen (Apg 2,2a) som «fylte hele huset», minner oss om skyen – Herrens herlighet – som fylte tempelet (1. Kong 8,10-11) etter at ofringene var utført.

Pinsefestens dag kaltes på bibelsk tid for «lovens fødselsdag». Mens Gud på Sinai åpenbarte seg i røyk, er ild symbolet for Guds nærvær på pinsedag, som er menighetens fødselsdag. At disiplene (12 eller om lag 120) talte «i andre tunger» (Apg 2,4) betyr at de talte andre tungemål, altså nasjonale språk (se kart nederst), inspirert av Ånden. (Det greske ordet glossais i Apg 2,4 betyr språk, det samme gjør dialektos i v. 2,8). Det var ikke tungetale slik vi ofte tenker på dette uttrykket. Peter forklarer (Apg 2,14-21) språkunderet ved å vise til profetien i Joel 3,1-2 om at Guds folk skulle tale «profetiske ord» (jf. 1. Kor 14,6).

Dagen: Den hellige ånd har mange «roller». Hvilken er viktigst for deg personlig?

Mitt svar: Mens Jesus er de troendes talsmann overfor Gud, er Den hellige ånd (DHÅ) Guds talsmann overfor oss som tror. Jesus sa blant annet (i Joh 14-16) at DHÅ skal «ta av mitt og forkynne det for dere». DHÅ åpner Ordet for oss. Like viktig er det at DHÅ er Guds segl på oss og vårt pant («første utbetaling») på den fullkomne frelsen (Ef 1,13-14).

Dagen: Bør tungetale og tolkning være en del av moderne menighetsliv?

Mitt svar: Bortsett fra Apg (10,44-46: «hedningenes pinse» og 19,6) er det bare 1. Kor i Det nye testamente som nevner tungetale, og det synes jeg er talende. Paulus er ganske kritisk til tungetale i menighetssammenheng (1. Kor 12 og 14), men tillegger den større plass i personlig andaktsliv (14,4). Apostelen er klar på at tungetale skal følges av tydning (14,27), og da må vi også være det.

Bildetekst: Et alter i en protestantisk kirke, dekorert med røde lys og røde banner og et alterklede med et motiv som forestiller Den hellige ånds virke på pinsedag. Foto: FatherRon2011/Wikimedia Commons

Artikkelen, der også to teologer ble spurt, sto på trykk 13. mai 2016. Lengen på svarene måtte begrenses på grunn av spalteplassen.

Kart Apg 2