Slik Bjørn Kristoffer Bore nå definerer diskusjonen mellom hans egen avis og Dagbladet, setter sjefredaktøren seg i overhengende fare for å fremmedgjøre mange lesere.

I sin kommentar i Vårt Land lørdag 20. juni bruker sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore sterke ord i et tilsvar til sin tidligere kollega i Dagbladet, redaktør John Olav Egeland. Bore kaller Egeland – eller en eventuell annen lederskribent – for «en litt spesiell messias» som er ute etter å «dømme Den norske kirkes levende og døde». Det er en ordbruk som skiller seg skarpt fra den samlende innestemmen som Vårt Land så ofte (for ofte?) anbefaler.

Redaktør John Olav Egeland i Dagbladet er her fotografert på Nordiske Mediedager i 2013. FOTO: Markus Gevelt/Nordiske Mediedager/Tabloidsnekkerne/Wikimedia Commons

Det er Dagbladets usignerte lederartikkel 10. juni som har påkalt Bores vrede. Lederen avsluttes med en påpekning av at den største kategorien av de stemmeberettigede i Den norske kirke (DNK) er ikke-kristne (42,1 prosent, ifølge Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, Kifo). 31,4 prosent regnet seg som «personlig kristen» og 26,4 prosent som «kristen». «Det er absurd, foruroligende og viser at dagens hybrid-kirke står på vaklende føtter», mener Dagbladet.

Yrkesbror Bjørn Kristoffer Bore velger nå å hente fram et allment og negativt syn på pietismen for å beskrive Egeland og Dagbladet. Som alternativ til den personlige omvendelsen som Philipp Jacob Spener («pietismens far») mente var nødvendig (herav uttrykket «personlig kristen»), setter redaktøren uttrykk som «tradisjon, verdier, ritualer og rom». Bore avslutter riktignok med å erkjenne at det er «en stor utfordring for Den norske kirke» at 42 prosent av kirkemedlemmene ikke kaller seg kristne. Men med nok et sterkt ladet uttrykk legger han til at «disse 42 prosentene bør også føle seg friere til å kalle seg kristne, og ikke la Egelands religiøse politi eller andre pietister holde tilbake deres frimodighet».

Jeg skiller lag med Bores argumentasjon og befinner meg blant de allment utskjelte pietistene

Det er her jeg som «personlig kristen» og ansatt i Indremisjonsforbundet (ImF) må erkjenne at jeg skiller lag med Bores argumentasjon og befinner meg blant de allment utskjelte pietistene. I en vekkelsesbevegelse som ImF er en del av, erkjenner vi – og forsøker å ta på alvor – at Gud gjennom Jesus og det åpenbarte og overleverte bibelordet faktisk stiller mennesket på valg mellom to veier i og ut av jordelivet. Vi tror ikke at det folk måtte ha, eller ikke ha, frimodighet til å «kalle seg», er det avgjørende, men om de har besvart Guds kall til frelse og bekjenner Jesunavnet (og her kan noen helt klart være «underveis», som Bore også skriver). Det er verken vi, John Olav Egeland eller andre mennesker som har med å «dømme» eller skille mellom «levende og døde» i DNK eller andre trossamfunn, men det gudsinspirerte bibelordet (f.eks. Joh 12,48), som er gitt oss å forkynne.

Vårt Lands fremste meningsbærer oppleves i denne diskusjonen å være lite opptatt av innholdet i folks tro og legger desto større vekt på et menneskelig behov for tilhørighet og seremonier

Vårt Lands fremste meningsbærer oppleves i denne diskusjonen å være lite opptatt av innholdet i folks tro og legger desto større vekt på et menneskelig behov for tilhørighet og seremonier. Da det for få dager siden eksempelvis ble kjent at pinsemenigheten Filadelfiakirken Oslo ikke lenger har troendes dåp som medlemskriterium, mente Vårt Land på lederplass (19. juni) derimot at man hadde «gått litt fort i svingene» og etterlyste en «grundig teologisk drøfting». Når det gjelder spørsmål som handler om menneskers frelse – som er det nivået Bjørn Kristoffer Bore nå har løftet debatten mellom Vårt Land og Dagbladet opp på – er det nødvendig med en tilsvarende grundighet, alvor og overveid ordvalg.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 24. juni 2020. Kan også leses på verdidebatt.no.

Her er John Olav Egelands svar til Bjørn Kristoffer Bore.

Egelands Facebook-profil brøt det ut en debatt mellom blant andre Egeland og Bore som jeg også etter hvert ble involvert i.

Les mer: Pietismens betydning. «En forfærdelig kristendom«.

Akkurat som «vår tidsregning» i stedet for «før/etter Kristus» egentlig bare tydeliggjør koblingen til kristendommen, kan utelatelsen av «Israel» i en ny, dansk bibeloversettelse tydeliggjøre at landet Israel tilhører jødene.

Fjernet 23. april omtaler Dagen Bibelen 2020, en ny oversettelse av Bibelen utgitt av det danske bibelselskapet. Her er ordet «Israel» i stor grad fjernet fra Det nye testamente. I en video på Youtube opplyser Jan Frost fra den danske organisasjonen Ordet og Israel at ordet «Israel» enten utelates eller omskrives. I Matt 2,20 er eksempelvis «Israels land» (Norsk Bibel 1988/07 og Bibelen 2011) oversatt med «hjem» i den nye danske oversettelsen. I Matt 10,23 står det om «byene i Israel» (Norsk Bibel 1988/07 og Bibelen 2011), mens det i den nye danske er oversatt med «jødiske byer».

«Knefall»

ISRAEL: Judea, Samaria, Galilea og naboområder på Jesu tid. KILDE: Wikimedia Commons.

Dagen siterer den danske presten Kristoffer Garne, som overfor Kristeligt Dagblad sier at «dette ligner et knefall for en meget betent politisk debatt. Man har ikke ønsket å ta stilling til Israel/Palestina-konflikten og tatt ordet bort av den grunn. Men så har man likevel tatt stilling ved å ikke nevne det.» Generalsekretær i Bibelselskabet begrunner overfor Dagen valget med at lesere som ikke har kjennskap til Bibelen eller kristendommen, vil kunne tenke på «den moderen staten Israel» når de leser ordet «Israel». Det vil være feil, mener hun, fordi landet på Jesu tid ikke het Israel, men «Judea».

Den eneste ikke-jødiske bibelske forfatteren bruker uttrykket «Jødeland»

Mens prest Kristoffer Garne indirekte sier at det danske bibelselskapet her tar stilling for palestina-araberne i konflikten om landet Israel, mener jeg at konsekvensen – sikker ubevisst – langt på vei blir den motsatte. Uttrykket «vår tidsregning» var nok også et forsøk på å fjerne tilknytning til kristendommen. Men selve tidsregningen er jo ikke endret, og med pronomenet «vår» markerer man rent språklig avstand til det som da må være «de andres» – det vil blant si tidsregninger basert på andre religioner. Grekeren Lukas Et interessant bibelvers som ikke synes å være kommentert, er Luk 1,5. Her bruker den eneste ikke-jødiske bibelske forfatteren uttrykket «Jødeland» (Norsk Bibel 1988/07). Bibelen 2011 oversetter her med «Judea». Hva den nye danske oversettelsen bruker her, har jeg ikke lykkes å finne ut av, men konsekvensen av det generalsekretæren sier, er at den også må bruke enten «Jødeland» eller «Judea».

«Jødeland»/«Judea» viser til et geografisk område som på Jesu tid omfattet både Judea, med Jerusalem, Samaria og Galilea.

Om man bruker det ene eller det andre, er det lite tvilsomt at «Jødeland»/«Judea» viser til et geografisk område som på Jesu tid omfattet både Judea, med Jerusalem (i sør), Samaria (i midten) og Galilea (i nord). Judea og Samaria betegnes i dag ofte som «Vestbredden» (vest for eleven Jordan) og anses som omstridt eller endatil «okkupert». Når den nye danske oversettelsen altså beskriver dette området med uttrykk som «hjem» eller «jødiske byer», skaper det danske bibelselskapet en minst like tett relasjon mellom jødene og landet som ordet «Israel» og bøyninger av dette vil gjøre. Jøders hjemland Når Maria og Josef vender tilbake med Jesus etter flykten til Egypt, kom de først til «Israels land» (Matt 2,21–23). Under Herodes den store-sønnen Arkelaus er det Judea (med Betlehem), Samaria og Idumea (Edom). Av frykt for den voldelige Arkelaus tar Josef i stedet familien med seg til Galilea og Nasaret, som lå under Herodes-sønn nummer to, Antipas. Når Bibelen 2020 altså velger å omtale Judea og Samaria som «hjem» med relasjon til den vesle jødiske familien, må jo det gi leserne en klar forståelse av at dette ikke «bare» er bibelske kjerneområder, men faktisk også hjemland for jøder. Det er rart med det. Sannheten vil som oftest fram – også om man tenker at man har omskrevet den.

Først publisert i Dagen 24.04.20 og på dagen.no 26.04.20. Litt annen versjon på verdidebatt 29.04.20.

Desember er høytid for å så tvil om historiske sider knyttet til julebudskapet. Denne gangen gjelder det en svært brutal hendelse i etterkant av Jesu fødsel.

Illustrasjon: Giotto di Bondone: Massakren på de uskyldige (1304-1306). Kilde: Wikimedia Commons

Fartein Valen-Sendstad, som er professor emeritus i kristendom, trakk i et innslag på NRK-Rogaland fredag morgen (20.12.) i tvil holdbarheten til historien om barnemordet i Betlehem. Valen-Sendstads grunngivelse var at det må finnes minst to kilder for at en omtalt hendelse skal være holdbar rent historisk. Den eneste kilden i dette tilfellet er evangelisten Matteus, hevdet Valen-Sendstad, og i så fall mangler det altså en kilde.

Problemet med dette er at Fartein Valen-Sendstad ikke nevner kilden som Matteus selv viser til.

Fartein Valen-Sendstad nevner ikke kilden som Matteus selv viser til

Det er i kapittel 2 og vers 16 hos Matteus vi leser om den grufulle historien: «Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden.»

Bakgrunnen får vi tidligere i kapitlet. «Noen vismenn fra Østerland» (vi vet altså ikke hvor mange de var!) hadde kommet til Jerusalem. De begynte å spørre etter «den jødenes konge som er født nå». De hadde sett «hans stjerne i Østen» og var nå kommet for å tilbe den nye kongen. Dette kom også kong Herodes den store for øre, og han ble «forferdet». Herskeren over Israel fra 37 f.Kr. til 4 f.Kr så med andre ord på dette som en rival til hans eget kongedømme.

Kongen samlet «yppersteprestene og folkets skriftlærde» og «spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født». Jødenes ledere kjente altså til at det var profetert om at Messias – «den salvede» – skulle komme. Med bakgrunn i profeten Mika (kap. 5,1) ble kongen forklart at Messias skulle bli født «i Betlehem i Judea».

Herodes la nå en hyklersk plan. Han kalte til seg vismennene og ba dem dra av sted og undersøke saken. Når de hadde funnet barnet, skulle de melde fra til kongen slik at også han kunne komme «og tilbe det».

Her må vi slå i stykker myte nummer to

Stjernen som vismennene hadde sett i sine hjemland, viste seg på nytt «og ble stående over stedet der barnet var». I parentes bemerket må vi her slå i stykker myte nummer to (i tillegg til at det ikke nødvendigvis var tre vismenn): Mest sannsynlig oppsøkte vismennene Jesusbarnet flere måneder etter at han var blitt født, ikke samme dag slik vi er blitt vant til å tenke. At Herodes ga ordre om å drepe alle guttebarn som var «to år eller yngre», er bare én av indikatorene på det.

I en av fem drømmer vi leser om i tilknytning til Jesu fødsel, ble vismennene varslet om at de ikke skulle dra tilbake til Herodes. Matteus forteller at de dro «en annen vei hjem til landet sitt». Det er dette som utløser Herodes’ raseri og det omtalte barnemordet.

Rakel symboliserer alle mødrene i Israel som flere ganger i historien har måttet gråte over sine drepte barn

Er det altså slik at Matteus er alene om å fortelle om dette? Vel, evangelisten viser i alle fall selv til en annen kilde, en profeti, hos Jeremias kap. 31, vers 15. Matteus mener Herodes’ ordre er en oppfyllelse av det evangelisten gjengir på denne måten: «En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.»

Rama lå ikke langt fra Betlehem – det skal ha vært et område med festninger. Rakel var Jakobs kone og mor til Josef og Benjamin, og hun var i sin tid blitt gravlagt nær Betlehem. Her symboliserer hun alle mødrene i Israel som flere ganger i historien måtte gråte over sine drepte barn.

I rettferdighetens navn understreket Fartein Valen-Sendstad at hans påstand om bare én kilde ikke betyr at barnemordet ikke kan ha skjedd slik Matteus beskriver. Men Matteus rapporterer altså om en hendelse som han gjenkjenner fra en av de mange nedskrevne profetiene om Jesu fødsel fra flere hundre år før evangelistens egen tid. Matteus skrev sitt evangelium få tiår etter at hendelsen fant sted, og han rettet sitt evangelium hovedsakelig til jøder. Det er altså stor grunn til å tro at noen ville ha reagert dersom blant annet barnemordet ikke hadde skjedd i samsvar med det evangelisten forteller.

PS

Også utenombibelske, skriftlige kilder nevner barnemordet. Den tidligste henvisning er, ifølge Wikipedia, av Ambrosius Theodosius Macrobius, en romersk filosof i det 4. århundre. Henvisningen finnes i Macrobius’ Saturnalia: «Da Augustus hørte at Herodes, jødernes konge, hadde gitt ordre om å slå i hjel alle gutter i Syria under to år, og at kongens sønn var blant de drepte, sa han: ‘Jeg vil heller være Herodes’ gris enn Herodes’ sønn.'» Macrobius plasserer massakren i en syrisk provins og kombinerer den med drapet på en av Herodes’ sønner. (Palestina ble sett på som en syrisk provins under den romerske herredømmet, og det kunne begrunne Macrobius’ bruk av «Syria».)

Illustrasjon: The Massacre of the Innocents – James Tissot – Brooklyn Museum/Freebibelimages

Mens lederen for Åpen folkekirke, Gard R. Sandaker-Nielsen, fortsatt holder seg med tanken om at det finnes «et rom» for konservative kristne i Den norske kirke, bryr ikke kollegaen i Møre bispedømme, Therese Utgård, seg med å opprettholde illusjonen.

Verdidebatt i Vårt Land 18. september klager Utgård over at Åpen folkekirke (ÅF) ikke har flertall i bispedømmerådet i Molde. Dette nådeløse utslaget av det kirkedemokratiet ÅF i ekstrem grad har lykkes med å benytte seg av, synes å ryste Utgård på dypet. «Når folk blir gjort merksame på korleis situasjonen og reglane er i Møre – at Åpen folkekirke ikkje har fleirtal i rådet, at vi framleis har diskriminerande utlysningstekst til vigsla stillingar – så reagerer dei sterkt og ønskjer å stemme for å endre dette», skriver Utgård.

Vårt Land, fortsetter Utgård, burde ha utfordret kandidatene til Nominasjonslista og Bønnelista blant annet på om dei «ønskjer at gifte skeive får vere prestar», og om de ønsker å «tillate ei lære om at homofili ikkje er synd» i kirkens trosopplæring.

Dette er samme argumentasjon som ÅF-leder Gard R. Sandaker-Nielsen brukte i et intervju med Kristelig Pressekontor (publisert i Dagen 9. april i år). I et debattinnlegg i Dagen 16. april stilte jeg ham noen konkrete spørsmål knyttet til dette. Til dags dato har han ikke hatt noe svar å komme med. Nå byr anledningen seg til å gjenta spørsmålene.

Er førstekandidaten for ÅF i Molde klar over at likestillings- og diskrimineringsloven har en egen paragraf som hjemler akkurat det hun beklager seg over, og at det er en hjemmel som ikke bare er myntet på konservative kristne? Har hun tenkt på at de som anvender denne lovhjemmelen ved ansettelser, kan tenkes å gjøre det fordi de har et klassisk, bibeltro syn på ekteskapet? Forstår Utgård at disse bispedømmerådene forsøker å benytte seg av det «rommet» som i alle fall hennes leder i ÅF hevder er tilgjengelig for dem?

Da et enstemmig bispekollegium høsten 2015 gikk inn for å utarbeide liturgi for vigsel av homofile, sa Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug blant annet følgende til Dagen (31.10.15): «Det er ikke slik at en prest eller en kateket må legge sin overbevisning bort fordi Kirkemøtet bestemmer noe.» På direkte spørsmål om «en prest kan undervise at homofili er synd», svarte biskopen: «Ja, det kan han».

Bispedømmerådsmedlemmer, prester, kateketer og andre som framholder at det å leve i homofilt samliv er synd, er altså helt i tråd med hvordan daværende visepreses leser bispekollegiets vedtak, Therese Utgård.

«Haldningane bak motstanden (mot innføringen av likekjønnet vigsel, min anm.) har ikkje endra seg like raskt som lova (ekteskapsloven av 2008/09, min anm.) og er godt til stades enno», konstaterer Utgård i det stort oppslåtte debattinnlegget i Vårt Land.

Jeg kan forsikre Utgård om at det finnes titusener av kristne i Norge som ikke har endret sitt syn på ekteskapet

Ja, jeg kan forsikre Utgård om at det finnes titusener av kristne i Norge som ikke har endret sitt syn på ekteskapet selv om lovverk og Den norske kirke (DNK) har gjort det. Vi kommer heller ikke i framtiden til å endre syn, fordi Bibelen sier det samme om ekteskapet som den alltid har gjort. 

Selv har jeg tatt konsekvensen av det ved å melde meg ut av DNK. Therese Utgård, Gard R. Sandaker-Nielsen og resten av ÅF må derimot tenke gjennom om de ønsker å stå fast på vedtaket på Kirkemøtet i 2016 om at «begge syn på likekjønnet ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk …», eller om dette fra deres side bare var de tomme ordene alt tyder på at det faktisk var.    

Bildetekst: Avstemning under Åpen folkekirkes årsmøte i 2019. Kilde: Wikimedia Commons 

Også publisert i Vårt Land og på verdidebatt.no 24.09.19.

Lederen for Åpen folkekirke kom med et svar 30.09.19 på verdidebatt.no 

Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land skal ha ros for kommentaren han skrev 18. juni der han kritiserte forsøk på å presse Krik (Kristen idrettskontakt) til å endre teologi i ekteskapsspørsmålet.

26. juni kommer Gjøsund inn på spørsmålet om toleranse i denne saken. Også her er jeg enig med mye av det han skriver. Gjøsunds sluttpoeng er imidlertid å vise til at et av forslagene fra gruppen i Krik som har jobbet med ekteskapssynet, er at man kan ansette folk med et annet syn på ekteskapet enn det klassiske. Det (min kursivering) er «ganske tolerant», konkluderer redaktøren. En teologisk måte for Krik å begrunne en eventuell slik praksis på, kan – slik jeg forstår redaktøren – være at ekteskapsspørsmålet handler om etikk, ikke identitet. Gjøsund skriver: «Bibelen forholder seg nemlig aldri til homofili som identitet. Når Bibelen snakker om identitet, handler det om mann eller kvinne, jøde eller hedning, aldri om homo eller hetero.»

Dette opplever jeg som en problematisk påstand. Grunnen til det finner vi i skapelsesberetningen, som også Gjøsund indirekte er inne på. I 1. Mos 1,26–28 står det slik: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. (…) Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem (…)».

Ifølge teologen Stein Solberg i boken «Forenet med den elskede – Kristus som brudgom og de troende som brud» har brudemystikken fulgt kirkens tradisjon fra oldkirken til i dag og både i Øst- og Vestkirken. I Ef 5,25 ff tydeliggjør Paulus at ekteparet fra 1. Mos også er et bilde: «Dette mysteriet er stort – jeg taler her om Kristus og menigheten» (v. 32).

Bibelen omtaler Jesus som brudgom og menigheten som hans brud (jf. Jes 62,4–5; Åp 21,2). I Sambåndet 1/17 skrev vi utfyllende om betydningen av dette. Vi siterte teolog og tidligere redaktør Odd Sverre Hove på at «Gud skapte både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket etter bilder som forut for skapelsen fantes i Gud selv».

«Homo eller hetero» er del av bibelsk identitetsforståelse, fordi det henger dypt sammen med betydningen av «mann og kvinne» 

I Dagen 3. mai og Vårt Land 30. mai 2016 påpeker tidligere nevnte Stein Solberg at et ekteskap mellom likekjønnede får store konsekvenser for synet på Kristus og menigheten. For dersom et ekteskap mellom to kvinner oppfattes som en rett avbildning av det guddommelige utgangspunktet, får vi en feminisert Kristus – som brud. Og et ekteskap mellom to menn vil avbilde menigheten som brudgom. – En ny Kristus framstår, skapt i vårt bilde. Denne nye Kristus er en variant av den gamle gnostiske vranglæren – en forvrengning av gudsbildet, framholder Solberg.

På denne bakgrunn, og selv om det kan oppleves krevende, er «homo eller hetero» del av bibelsk identitetsforståelse, fordi det henger dypt sammen med betydningen av «mann og kvinne». Og toleranse handler om å tåle uenighet, ikke nødvendigvis å endre syn. Antydningen om at toleranse skulle kreve av Krik – eller andre organisasjoner med et kristent utgangspunkt – at de i praksis må opptre i strid med sitt ekteskapssyn, bygger derfor på en utbredt misforståelse av hva toleranse innebærer. 

Bildetekst: Maleri av Julius Paulsen fra 1893. Kilde: Wikimedia Commons

Først publisert i Vårt Land 29.06.19 og på verdidebatt.no.

Spørsmålet er ikke om det formelt finnes «et rom» i Den norske kirke for Bibelens lære om ekteskapet. Spørsmålet er om det reelt sett er anledning til å ta dette «rommet» i bruk.

«Rommet for to syn har ikke blitt endret», hevder leder for Åpen folkekirke (ÅF), Gard R. Sandaker-Nielsen, i et intervju med Kristelig Pressekontor (publisert i Dagen 9. april).

Nei, formuleringen fra Kirkemøtet i 2016 står der fortsatt: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.»

Spørsmålet som bør bli påtrengende ikke minst for ÅF, er imidlertid om dette «rommet» i det hele tatt kan brukes til noe.

Bispeutnevnelsene i Stavanger, ikke minst den siste, illustrerer dette. Hvor vil ÅF-flertallet i Kirkerådet gå inn for å utnevne en biskop med et klassisk ekteskapssyn når de ikke gjør det nettopp i et konservativt bispedømme som Stavanger, der også det kirkelige forhåndsvotumet var krystallklart?

Sandaker-Nielsen gikk offentlig ut med en klar forventning om at Anne Lise Ådnøy, som vier likekjønnede, skulle bli utnevnt. Hvor ble det da av «rommet» i hans tenkning for de med et klassisk ekteskapssyn – og det nettopp i et konservativt bispedømme?

I diskusjonen som har oppstått om hvorvidt ÅF bør legges ned, argumenterer Sandaker-Nielsen også på en måte som viser at han ikke mener at noen skal benytte seg av det «rommet» som formelt eksisterer. Kronargumentet fra lederen av ÅF mot nedlegging er at det finnes noen bispedømmer der samlivsform blir vektlagt ved ansettelser.

Er Gard R. Sandaker-Nielsen klar over at likestillings- og diskrimineringsloven faktisk hjemler dette? Er han videre klar over at de som benytter seg av denne lovhjemmelen ved ansettelser, kan tenkes å gjøre det fordi de har et klassisk, bibeltro syn på ekteskapet? Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv? Forstår Sandaker-Nielsen ikke at disse bispedømmerådene forsøker å benytte seg av det «rommet» han hevder er tilgjengelig for dem? Har han tenkt over at han med sine ambisjoner om å skaffe flertall for ÅF også i disse bispedømmene, vil resultere i at «rommet» blir ubeboelig også her?

Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv?

Historiebeskrivelsen til lederen for Åpen folkekirke er ellers av det tragikomiske slaget. Han mener ÅF «ikke har skapt noe uenighet i Den norske kirke». Sandaker-Nielsen overser fullstendig at fram til 2015 var Den norske kirke i pakt med den læren den verdensvide kirke fortsatt har om at det bare finnes ett syn på ekteskapet. Det er det som Bibelen har – om en livslang pakt mellom én mann og én kvinne. Vedtaket i Metodistkirkens globale kirkesamfunn er et aktuelt eksempel på dette.

Da de som ville innføre en bibelfremmed ekteskapslære, ble nedstemt på kirkemøtet i 2014, valgte de ikke å akseptere et demokratisk fattet vedtak, men satte seg fore å ta makten i kirken for å omstyrte det. I forkant av årets kirkevalg er ÅF opptatt av å konsolidere og utvide denne makten.

Det gir liten troverdighet for en husvert å rose seg av et rom som står tomt, Gard R. Sandaker-Nielsen.

Bildetekst: Gard R. Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke sier de ønsker å ha de konservative med i kirken og at rommet for to syn ikke har blitt mindre. FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Først publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 16.04.19.

Les også innlegg fra Egil Morland om samme emne. 

Når Kirkemøtet nå har fratatt menighetsmøtet rett til å bestemme over hvilke liturgier som skal innføres, er ikke Den norske kirke (DNK) lenger lokal. Siste rest av mening med å være medlem har dermed forsvunnet for min del, og jeg har meldt meg ut.

  • Jeg vurderte sterkt å melde meg ut etter Kirkemøtets vedtak i april 2016 om å si ja til kirkelig vigsel av likekjønnede par. Men så ble jeg værende likevel fordi det jo fremdeles ikke var vedtatt noen liturgi for dette.
  • Enda nærmere en utmelding var jeg da Kirkemøtet i januar 2017 vedtok en «ekteskapsliturgi» for likekjønnede – en liturgi som selvsagt ikke kunne vise til noe bibelsk grunnlag for slike «ekteskap». Men så ble det klart at menighetsmøtet ifølge Kirkeloven faktisk kunne nekte å innføre både denne og andre nye liturgier. I alle fall mente flere lovkyndige det, og jeg noterte meg at flere menigheter faktisk nektet å ta den nye liturgien i bruk. Dermed ble utmeldingen utsatt enda en gang – for å ha stemmerett i et slikt menighetsmøte. 

Paragraf 11 i Kirkeloven har denne formuleringen: «Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker (salmebøker og liturgier, min anmerkning) i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse». Kirkemøtet 2019 tettet det som av det liberale flertallet ble oppfattet som et «smutthull» i den første delen av setningen.

Lokalmenighetene tvinges til å bli en viljeløs gjennomfører av Kirkemøtes innfall

I «Kirkeordning for Den norske kirke», som skal erstatte Kirkeloven, skal det nå hete følgende: Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken når Kirkemøtet har overlatt spørsmålet til menighetsmøtets avgjørelse» (min uthevelse). Dermed tvinges lokalmenighetene til å bli en viljeløs gjennomfører av Kirkemøtes innfall, et Kirkemøte som domineres fullstendig av det Sambåndet på lederplass har beskrevet som en «samfunnsrevolusjonær gruppe» (les: Åpen folkekirke).

Et slikt politisert, ubibelsk rådssystem som har fått verdslig myndighet til å sette seg opp imot Guds uttrykte vilje i Bibelen – og nå tvinger lokalplanet til å gjøre det samme – ønsker jeg ikke å gi legitimitet til. Kristen lære fastsettes ikke ved simpelt flertall. Læren er overlevert.  

Et ubibelsk rådssystem som har fått verdslig myndighet til å sette seg opp imot Guds uttrykte vilje i Bibelen – og nå tvinger lokalplanet til å gjøre det samme – ønsker jeg ikke å gi legitimitet til

Selv om jeg kjenner på sorg med tanke på det jeg oppfatter som gode prester på Jæren som må forholde seg til en arbeidsgiver som motarbeider deres samvittighet og integritet, kan jeg heller ikke legge skjul på at også lokale forhold har spilt inn på min avgjørelse. De menighetene jeg sokner til, Bryne og Time i Jæren prosti, innkalte så langt jeg kjenner til, ikke til menighetsmøte i 2017 for å ta stilling til om den nye vigselsliturgien skulle innføres. Ifølge menighetsbladet Helgedagen ble det i fjor sommer også gjennomført en vigsel av et likekjønnet par i en av disse kirkene. Dermed har altså Kirkemøtets vedtak i 2016 og -17 også satt preg på «mitt» sokn.    

Min juridiske tilknytning vil heretter bli til ImF Trossamfunn.  

Les også: Den rådløse kirken (nettleder på sambåndet.no)

Bildetekst: Kun 34 av Kirkemøtets 112 stemmeberettige delegater stemte for mindretallsforslaget om å ikke vedta ny vigselsliturgi. Foto: Skjermdump fra kirken.no

På oppfordring ble teksten også publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 05.04.19.

Guds lov gjelder både i og utenfor livmoren. Det er ingen prinsipiell grunn til at ikke kristne skal arbeide for at det også blir tilfelle i Norges lover.

«Kristen etikk kan ikke nedfelles direkte i lov», skriver generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i Normisjon og synodeformann Jarle Skullerud i Frikirken (Vårt Land 27.02 og Dagen 28.02.). Kvelland gjentar påstanden i et intervju med Vårt Land 28.02. (lenke krever innlogging), og hun legger da til at «det er jeg rimelig sikker på at NLM, ImF og Delk (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, min anm.) også er enig i».  

Utsagnet har en generell ordlyd, men ut fra sammenhengen kan det ikke være tvil om at «kristen etikk» i dette tilfellet handler om abort, og «lov», må forstås som abortloven. De to lederne mener at lovfesting verken er «klokt» eller «gjennomførbart», det siste fordi vi lever i et samfunn «der mange ikke deler det kristne synet på etikk».

Allmenn etikk

Som ansvarlig redaktør for Sambåndet må jeg tilstå at jeg stusset da jeg leste dette. Vel kan det tenkes å være forhold som omfattes av begrepet «kristen etikk» som man ikke nødvendigvis skal arbeide for å lovfeste. Men her snakker vi altså i prinsippet om det å ta et liv – om enn aldri så mye ufødt.

I mine ører lyder det svært underlig å skulle skille dette ut som kun å være en del av kristen etikk. Var ikke nettopp tanken om menneskelivets ukrenkelighet noe av det viktigste som fulgte kristendommen til Norge for tusen år siden – og som endret samfunnet fundamentalt?

Provosert abort kan ikke isoleres til kristen etikk. Det handler om å ta et liv, og prinsipielt forbud mot det er en del av allmenn etikk

Provosert abort kan ikke isoleres til kristen etikk. Det handler om å ta et liv, og prinsipielt forbud mot det er en del av allmenn etikk (ja, jeg er også imot dødsstraff, bare så det er sagt).

Skaper og lovgiver

Det jeg er «rimelig sikker på» at Kvelland og Skullerud er enig med meg i, er at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12). I 3. Mos 25,23 hører Moses dette fra Gud: «Jorden må ikke selges for alle tider. For meg hører landet til. Dere er fremmede og gjester hos meg.»

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover som vi med letthet kan gjenkjenne viktige prinsipper fra i dagens lovverk: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene kan betraktes som «kristen etikk», men er likevel nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

I 1. Kor 10 viser Paulus nettopp til Israelsfolkets ofte svikefulle ferd gjennom ørkenen slik den er beskrevet blant annet i Mosebøkene. «… det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til», klargjør han i v. 11. I v. 26 understreker apostelen forbindelsen til Guds lovgivning: «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» «… i deg skal alle jordens slekter velsignes», kunngjorde Gud for Abraham (1. Mos 12,3).

Bare politikk?

Også Kvelland og Skullerud er klare på – det skulle da ellers bare mangle – at abortloven er «i strid med Guds bud». De peker også på at vi som kristne har et ansvar for å si fra om det. Men, legger de til: «lovens bokstav er til syvende og sist politikernes arena».

Formelt har de selvsagt rett i det. Men som Asle Dingstad skrev i Dagen 28. februar: «I et demokratisk samfunn får folket de lover det fortjener». Om det er politikerne som vedtar lovene, kan vi være med og påvirke grunnlaget for de lovforslag som fremmes av de politikerne vi velger i vårt sted. Som jeg tidligere har påpekt i denne debatten, har tre leger i Norges kristelige legeforening gjort nettopp det. I februar 2013 la de fram en skisse til ny abortlov der det slås fast at fosteret har en moralsk rett til liv og abort ikke lenger er en rettighet.

Gud har ikke trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, og han har fremdeles en god vilje for våre liv   

Gud har ikke trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, og han har fremdeles en god vilje for våre liv. Også det verdslige regiment utøves på vegne av Gud, og vi skal «lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem!» (Sal 139,16–17).  

Illustrasjon: Tegning fra freebibleimages.org      

Først publisert i papirutgavene av Dagen og Vårt Land (forkortet versjon) 06.03.19.

Det er både greit og nødvendig å trekke fram bibeltekster som kan virke problematiske. Men ikke alle måter å utlegge dem på, står til troende.

I Vårt Land 11. januar skriver kommentator Åste Dokka om å støte på tekster i Bibelen som «oppleves umulige, vonde, kompliserte». Dokka beskriver to måter å forholde seg til dette på: Ikke stole på egen vurderingsevne og derfor finne det tryggest å stole på bibelteksten, eller å «gruble og problematisere».

Debatten som oppsto da avisen Dagen 29. november i fjor (lenke krever innlogging) gjorde oppmerksom på en preken prest Vibeke Bergsjø Aas holdt i Grorud kirke i Oslo, er relevant her. Presten karakteriserte Jesu lignelse i Matt 25 om de ti jomfruene som ventet på en nattlig bryllupsprosesjon, som «stygg». Fem av disse hadde ikke med seg ekstra olje til lampene sine, og de var dermed ikke klar da brudgommen kom. Døren inn til bryllupsfesten ble stengt, og de fem uforstandige fikk ikke komme inn.

Presten ba menigheten «nullstille seg og endre forestillingene sine»: «La oss finne motet til å ta et oppgjør med den ubarmhjertige brudgommen, sånn at dørene kan åpnes og vi alle kan få erfare fellesskap og glede. For Himmelriket er her hos oss, og det er for alle», erklærte Aas – som dermed altså avviste at det finnes to utganger av livet.

Åste Dokka kastet seg inn i denne debatten 6. desember i fjor: «Kirka har fått overlevert evangeliet og må til enhver tid i fellesskap finne ut hva det betyr. Innholdet i dogmer og bekjennelser er ikke tilfeldig, men like fullt er det mennesker som har formulert dem. Det gjelder også Bibelen. Når prester forkynner, er det på bakgrunn av kunnskap, om nettopp ting som dogmenes menneskelige karakter», hevdet kommentatoren blant annet.

For å holde oss til Dokkas todeling i kommentaren 11. januar, er nok Vibeke Bergsjø Aas i gruppen av dem som «grubler og problematiserer».

Jeg gir Åste Dokka helt rett i at det er mennesker som har ført både bekjennelsesskriftene og Bibelen i pennen. Når kommentatoren tar de bibelske dogmene – læren – med i det som mennesker har «formulert», oppfatter jeg det slik at hun mener skribentene også har tenkt ut læreinnholdet. Her vil jeg få melde min uenighet.

Dogmene er ikke noe som den kristne kirke har funnet på selv, og det er derfor heller ikke noe som kirken kan forandre

Bladet jeg er redaktør for, Sambåndet, har i de tre siste numrene trykket en tale av Joel Bierman (bildet), professor i systematisk teologi ved Concordia Seminary, St. Louis, USA. «Kristnes forhold til læren» var hans overskrift. Bierman definerer læren – dogmene – som «sannheten fra Gud». Dogmene er ikke noe som den kristne kirke har funnet på selv, og det er derfor heller ikke noe som kirken kan forandre.

Eksempelvis, framholder professoren, var det ikke kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr. som utviklet læren om Kristus, den var allerede der. Jesus hadde levd, dødd og stått opp, og apostlene hadde sett det. Da kirkefedrene i Nikea konkluderte med at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, var det på bakgrunn av det som hadde skjedd. Realiteten av Guds sannhet var levd ut. Gud utfolder sin sannhet i en levende virkelighet.

Bierman understreket 1. Kor 11,2, hvor Paulus skriver slik: «Jeg roser dere for at dere minnes meg i alle ting og for at dere holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere.» Med «overleveringene» – paradosis på gresk – mener Paulus et komplett sett av lærepunkter, praktiseringer og historier, sier Bierman. Evangeliet er med andre ord ikke bare noe «kirka har fått overlevert» til egen fortolkning, slik jeg oppfatter at Dokka mener, men det har et bestemt innhold.

I 1. Kor 15, 1–3 tar Paulus opp tråden igjen: «Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i (…). For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot. At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter skriftene».

Utlegninger som ser bort fra overleveringene, kan saktens være interessante, men har ingen autoritet

Man må gjerne både gruble og problematisere over bibeltekster. Men dette må skje i tråd med overleveringene – ikke på tross av dem eller ved å neglisjere dem til fordel for ens egen oppfatning. Presten i Grorud kirke så bort fra at Jesus som brudgom og den kristne menighet som brud, er et urmønster i Bibelen. Hun neglisjerte Jesu forklaring (Matt 25,1) om at «himlenes rike (skal) være å ligne med ti jomfruer som …».

Et viktig reformatorisk prinsipp går i tillegg ut på at Bibelen i utgangspunktet er klar, og at den er sin egen tolk. Når vi «grubler og problematiserer» over bibeltekster som vi synes er vanskelige, er det disse to forholdene som må være vår fortolkningsnøkkel. Utlegninger som går ut over dette prinsippet og ser bort fra overleveringene, kan saktens være interessante, men har ingen autoritet. Apostlene tok imot læren fra Jesus, som selv levde læren ut. Den kristne forsamlings oppgave er trofast å levere videre det vi selv har fått overlevert.

Innlegget ble først publisert på verdidebatt.no, 14.01.19

Nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave uten betingelser. Men det betyr ikke at nåden er «billig». 

Bakgrunn

I høst har jeg vært involvert i en samtale i Vårt Land om Guds nåde. 5. september ble jeg oppringt av avisen og bedt om å kommentere en artikkel i samme dags avis basert på et foredrag av professor John M.G. Barclay. Jeg festet meg særlig ved dette: «Det springende punktet i Barclays Paulus-forskning er følgende: Gis Guds nåde helt gratis til mennesket, eller krever det noen form for gjenytelse?».

Jeg svarte (Vårt Land 6. september i en artikkel som krever innlogging) at jeg mener nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave (Ef 2,8), uten betingelser idet den tilbys (dette betyr ikke at nåden er «billig»!). Barclay var ifølge artikkelen dagen før skeptisk til en slik tolkning, og jeg kunne da ikke annet enn å konstatere at jeg her var uenig med professoren.

Jeg la til at nåden vil sette preg på livene til den som tar imot den, men at dette ikke har noe å gjøre med frelsesverket som Jesus fullførte på Golgata kors for snart 2000 år siden.

(Da jeg på min Facebook-profil lenket til denne artikkelen, ble det en betydelig debatt av det.) 

Dette førte til en kronikk 11. september skrevet av to MF-ansatte som forsvarte Barclays forståelse av nåden og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Mitt svar til dem sto på trykk 19. september, og hovedinnholdet publiserer jeg nå også her:

Hovedinnlegg

Postdoktor Ole Jakob Filtvedt og professor Karl Olav Sandnes går i Vårt Land 11. september langt i å karakterisere meg som uvitende om nådeforståelse og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Jeg har verken behov for å returnere «komplimenten» eller å trekke meg duknakket fra debatten.

Jeg har i ettertid lest en ganske grundig anmeldelse skrevet av professor Thomas R. Schreiner (Themelios 41.1) av Barclays bok «Paul and the Gift». Det var en interessant bakgrunn til kronikken fra Filtvedt og Sandnes.

Jeg er enig med Barclay i at Galaterbrevet (Gal) og Romerbrevet (Rom) er viktige for å forstå hva Paulus mener om nåde og forholdet mellom tro og gjerninger. Slik Barclay og hans to norske våpendragere synes å forstå Gal, er det ingen argumentasjon i dette Paulus-brevet mot at mennesker kan gjøre noe for å få del i frelsen. I likhet med professor Schreiner må jeg da få vise til Gal 3, ikke minst v. 12: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det.» I motsetning til troen, defineres altså loven av gjerninger.

Dette gjelder også for omskjærelsen. Barclay mener at dersom Paulus i Gal argumenterer mot rettferdiggjørelse basert på gjerninger, ville apostelen ikke snakket negativt også om det å være uomskåret (Gal 5,6 og 6,15). Schreiner peker imidlertid på at referansen til ikke å være omskåret, ikke står i motsetning til det som er sagt i kap. 3. Folk kan tenkes å rose seg av både å være omskåret og uomskåret (6,13). Men det er bare Kristi kors man kan rose seg av (6,14), påpeker Paulus, og det er «å være en ny skapning» som «betyr noe» (6,16).

Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente

Videre hevder Barclay at det i Rom 4,4–5 ikke finnes polemikk mot en jødisk forståelse av gjerninger. Thomas Schreiner minner om lignelsen i Luk 18,9–14 om fariseeren og tolleren, der fariseeren helt tydelig stolte på gjerninger til frelse. Schreiner mener at Barclay, i forbindelse med avsnittet Rom 9,30–10,8, ikke tror at Paulus kritiserer et forsøk på å bli rettferdig ved gjerninger. Her må vi trekke fram Rom 3,27–4,5 om frelse bare ved troen på Jesus. Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente, påpeker apostelen, med henvisning til 1. Mos 15,6.

Filtvedt og Sandnes mener tydeligvis at Fil 2,12, der Paulus bruker uttrykket «arbeid på deres frelse med frykt og beven», skulle utgjøre et problem for min uærbødige påstand om klarhet. Dette er for det første sagt til troende (1,1). Det greske ordet «katergazomai» som er oversatt med «arbeid» på norsk, kan ifølge Studiebibelen også oversettes med «utvirke». På engelsk er det oftest gjengitt med «work out». Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen – og jeg lever godt med eventuelt å skille lag med Filtvedt og Sandnes her – men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse (jf. 1,27). Frelsesskatten må pakkes ut slik at den kommer til utfoldelse. «Gud er den som virker i dere», understreker Paulus i v. 13, også når det gjelder evnen og viljen til lydighet. Det var dette jeg forsøkte å si noe om 6. september ved å vise til Pauli advarsel i Rom 6,1–2 mot det vi kan kalle «å synde på nåden».

Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen, men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes hevder at det ikke finnes noen klar tanke hos Paulus om at mennesket er «samtidig synder og rettferdig». Uavhengig av ordlyd mener jeg at Paulus bl.a. i Rom 7,14-25 er klar på (!) at en kristen vil måtte slite med sin gamle, syndige natur til «han (Jesus, min anm.) åpenbares» og vi skal bli ham lik (1. Joh 3,2). Uten henvisning utlegger Filtvedt og Sandnes Paulus slik at de kristne vil vinne kampen mot den syndige naturen, fordi de har fått ånden. I Rom 8,7 fastslår Paulus at den gamle naturen – kjødet – ikke kan være Guds liv lydig. Men i Jesus eier vi frihet fra syndens makt og kan «tjene Guds lov med mitt sinn» – i den nye naturen (Rom 7,24-25).

Å lese Paulus og evangeliet på denne måten blir for meg alt annet enn å være «tilfreds med å gjenta tradisjonelle lutherske slagord».

Dette innlegget er også publisert på verdidebatt.no, der det også ble en ganske omfattende debatt i kommentarfeltet. 

Replikkrunde

Filtvedt og Sandnes fra MF svarte meg 26. september. De var nå mest opptatt av å hevde at jeg ikke så stort nok på nåden. Innlegget er så vidt jeg kan se ikke publisert digitalt.

Jeg ble egentlig litt oppmuntret av det de to lærde her skrev og svarte dem slik 04. oktober (det følgende er en litt utvidet utgave):

SYND OG NÅDE

Kanskje Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og jeg ikke er så uenige om Pauli ord likevel?

De to MF-ansatte svarer 26.09. på min respons (19.09.) til deres kronikk (11.09.). Mitt anliggende var først og fremst å tilkjennegi uenighet med et syn hos professor John Barclay om at Paulus ikke argumenterte imot rettferdiggjørelse basert på gjerninger. Det søkte jeg å gjøre ved å vise til Bibelen. Når det gjelder Filtvedt og Sandnes’ fortsatte opptatthet av hvilken «tradisjon» jeg måtte representere, vil jeg i stedet legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig.

Jeg vil legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig

Filtvedt og Sandnes er ikke helt ferdig med forholdet mellom frelse og gjerninger. De søker å skape en konflikt mellom Jesus og Paulus ved å vise til Matt 25,31–46. Her handler det imidlertid om dom over folkeslagene (v. 32) etter at Kristus er kommet igjen for å regjere som konge (v. 31,34a). Dette åpner et nytt og stort emne om dom og endetid, og plassen tillater ikke å si mer om det her. 

Hovedutfordringen fra postdoktoren og professoren nå er Pauli beskrivelse av syndens makt. Jeg er helt enig i at «Paulus tenker kosmisk og universelt om syndens makt» ut fra Rom 1,18–3,21. Filtvedt og Sandnes mener imidlertid at min lesning av Rom 7,14–25 er «altfor individualiserende», og at det er omstridt hvorvidt Paulus her beskriver situasjonen til «en som er ‘kristen’ og som har ånden».

For å ta det siste først adresserer Paulus brevet til «alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma» (1,7). Romerbrevet blir etter dette et lærebrev for troende. Dernest framstiller Paulus i kap. 7 en mann som har to naturer (v. 22–23), noe bare et gjenfødt menneske har.

Innholdet i Romerbrevet

Det er nødvendig å se på hvilke problemstillinger Paulus behandler i Romerbrevet. En inndeling av den læremessige delen (kap. 1–8) som jeg har tillit til, kan i kortform beskrives slik: I 1,18–3,21 redegjør Paulus for menneskets tilstand og stilling som synder. Alle mennesker har syndet og fortjener straff. Fra 3,21–4,25 besvarer den inspirerte apostelen spørsmålet om hvordan mennesket på en slik bakgrunn kan bli rettferdig for Gud. Dette skjer gjennom rettferdiggjørelse ved tro uten lovgjerninger. I kap. 4 imøtegås forventede innvendinger fra lovbundne jøder.

I Rom 5,1–11 viser Paulus oss følgene av at vi er rettferdiggjort (jf. 5,1). Fra 5,12 til 8,39 tar så Paulus opp spørsmål som gjelder dem som er rettferdiggjort, ikke minst striden i den troende mellom den gamle og den nye natur. Betydningen av forholdet mellom stamfedrene Adam og Kristus (5,12–21) er her sentralt. Den troende er en ny skapning i Kristus, og denne skapningen i Kristus er rettslig sett død for synden og satt fri fra dom og straff.

I kap. 6,1–23 hører vi om Guds verk i oss til befrielse fra syndens makt (helliggjørelse). Dette skjer gjennom nåden. I Titus 2,11–12 skriver Paulus at «Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den (nåden, min anm.) opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er».

Kap. 7 er en fortsettelse av samme tema og handler om frihet fra lovens herredømme og det å bære frukt for Gud. Filtvedt og Sandnes viser til at det er uenighet om hvorvidt avsnittet 7,14–25 omtaler en enkeltperson. Jeg vil påpeke at ord som «jeg», «meg» og «mitt» brukes flere titall ganger i disse versene. Her er det lovens krav som driver personen, men befrielsen finnes utenfor ham selv – i Jesus. Jesu død og oppstandelse er svaret på syndens skyld og syndens makt. I kap. 8 oppsummerer Paulus: «Så (på denne bakgrunn, min anm.) er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (8,1).

Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det ikke sikkert at vi er så uenige

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes avslutter med en oppsummering av forholdet i Romerbrevet mellom synd og nåde som jeg egentlig ikke kan se skiller seg vesentlig fra det jeg har skissert ovenfor. Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det altså ikke sikkert at vi er så uenige. Det er i så fall oppmuntrende.

Innlegget som kom på trykk i Vårt Land og på verdidebatt.no, var litt kortere. Også her ble det debatt i kommentarfeltet.

Illustrasjonsfoto: Greg Weaver, unsplash.com