Nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave uten betingelser. Men det betyr ikke at nåden er «billig». 

Bakgrunn

I høst har jeg vært involvert i en samtale i Vårt Land om Guds nåde. 5. september ble jeg oppringt av avisen og bedt om å kommentere en artikkel i samme dags avis basert på et foredrag av professor John M.G. Barclay. Jeg festet meg særlig ved dette: «Det springende punktet i Barclays Paulus-forskning er følgende: Gis Guds nåde helt gratis til mennesket, eller krever det noen form for gjenytelse?».

Jeg svarte (Vårt Land 6. september i en artikkel som krever innlogging) at jeg mener nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave (Ef 2,8), uten betingelser idet den tilbys (dette betyr ikke at nåden er «billig»!). Barclay var ifølge artikkelen dagen før skeptisk til en slik tolkning, og jeg kunne da ikke annet enn å konstatere at jeg her var uenig med professoren.

Jeg la til at nåden vil sette preg på livene til den som tar imot den, men at dette ikke har noe å gjøre med frelsesverket som Jesus fullførte på Golgata kors for snart 2000 år siden.

(Da jeg på min Facebook-profil lenket til denne artikkelen, ble det en betydelig debatt av det.) 

Dette førte til en kronikk 11. september skrevet av to MF-ansatte som forsvarte Barclays forståelse av nåden og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Mitt svar til dem sto på trykk 19. september, og hovedinnholdet publiserer jeg nå også her:

Hovedinnlegg

Postdoktor Ole Jakob Filtvedt og professor Karl Olav Sandnes går i Vårt Land 11. september langt i å karakterisere meg som uvitende om nådeforståelse og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Jeg har verken behov for å returnere «komplimenten» eller å trekke meg duknakket fra debatten.

Jeg har i ettertid lest en ganske grundig anmeldelse skrevet av professor Thomas R. Schreiner (Themelios 41.1) av Barclays bok «Paul and the Gift». Det var en interessant bakgrunn til kronikken fra Filtvedt og Sandnes.

Jeg er enig med Barclay i at Galaterbrevet (Gal) og Romerbrevet (Rom) er viktige for å forstå hva Paulus mener om nåde og forholdet mellom tro og gjerninger. Slik Barclay og hans to norske våpendragere synes å forstå Gal, er det ingen argumentasjon i dette Paulus-brevet mot at mennesker kan gjøre noe for å få del i frelsen. I likhet med professor Schreiner må jeg da få vise til Gal 3, ikke minst v. 12: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det.» I motsetning til troen, defineres altså loven av gjerninger.

Dette gjelder også for omskjærelsen. Barclay mener at dersom Paulus i Gal argumenterer mot rettferdiggjørelse basert på gjerninger, ville apostelen ikke snakket negativt også om det å være uomskåret (Gal 5,6 og 6,15). Schreiner peker imidlertid på at referansen til ikke å være omskåret, ikke står i motsetning til det som er sagt i kap. 3. Folk kan tenkes å rose seg av både å være omskåret og uomskåret (6,13). Men det er bare Kristi kors man kan rose seg av (6,14), påpeker Paulus, og det er «å være en ny skapning» som «betyr noe» (6,16).

Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente

Videre hevder Barclay at det i Rom 4,4–5 ikke finnes polemikk mot en jødisk forståelse av gjerninger. Thomas Schreiner minner om lignelsen i Luk 18,9–14 om fariseeren og tolleren, der fariseeren helt tydelig stolte på gjerninger til frelse. Schreiner mener at Barclay, i forbindelse med avsnittet Rom 9,30–10,8, ikke tror at Paulus kritiserer et forsøk på å bli rettferdig ved gjerninger. Her må vi trekke fram Rom 3,27–4,5 om frelse bare ved troen på Jesus. Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente, påpeker apostelen, med henvisning til 1. Mos 15,6.

Filtvedt og Sandnes mener tydeligvis at Fil 2,12, der Paulus bruker uttrykket «arbeid på deres frelse med frykt og beven», skulle utgjøre et problem for min uærbødige påstand om klarhet. Dette er for det første sagt til troende (1,1). Det greske ordet «katergazomai» som er oversatt med «arbeid» på norsk, kan ifølge Studiebibelen også oversettes med «utvirke». På engelsk er det oftest gjengitt med «work out». Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen – og jeg lever godt med eventuelt å skille lag med Filtvedt og Sandnes her – men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse (jf. 1,27). Frelsesskatten må pakkes ut slik at den kommer til utfoldelse. «Gud er den som virker i dere», understreker Paulus i v. 13, også når det gjelder evnen og viljen til lydighet. Det var dette jeg forsøkte å si noe om 6. september ved å vise til Pauli advarsel i Rom 6,1–2 mot det vi kan kalle «å synde på nåden».

Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen, men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes hevder at det ikke finnes noen klar tanke hos Paulus om at mennesket er «samtidig synder og rettferdig». Uavhengig av ordlyd mener jeg at Paulus bl.a. i Rom 7,14-25 er klar på (!) at en kristen vil måtte slite med sin gamle, syndige natur til «han (Jesus, min anm.) åpenbares» og vi skal bli ham lik (1. Joh 3,2). Uten henvisning utlegger Filtvedt og Sandnes Paulus slik at de kristne vil vinne kampen mot den syndige naturen, fordi de har fått ånden. I Rom 8,7 fastslår Paulus at den gamle naturen – kjødet – ikke kan være Guds liv lydig. Men i Jesus eier vi frihet fra syndens makt og kan «tjene Guds lov med mitt sinn» – i den nye naturen (Rom 7,24-25).

Å lese Paulus og evangeliet på denne måten blir for meg alt annet enn å være «tilfreds med å gjenta tradisjonelle lutherske slagord».

Dette innlegget er også publisert på verdidebatt.no, der det også ble en ganske omfattende debatt i kommentarfeltet. 

Replikkrunde

Filtvedt og Sandnes fra MF svarte meg 26. september. De var nå mest opptatt av å hevde at jeg ikke så stort nok på nåden. Innlegget er så vidt jeg kan se ikke publisert digitalt.

Jeg ble egentlig litt oppmuntret av det de to lærde her skrev og svarte dem slik 04. oktober (det følgende er en litt utvidet utgave):

SYND OG NÅDE

Kanskje Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og jeg ikke er så uenige om Pauli ord likevel?

De to MF-ansatte svarer 26.09. på min respons (19.09.) til deres kronikk (11.09.). Mitt anliggende var først og fremst å tilkjennegi uenighet med et syn hos professor John Barclay om at Paulus ikke argumenterte imot rettferdiggjørelse basert på gjerninger. Det søkte jeg å gjøre ved å vise til Bibelen. Når det gjelder Filtvedt og Sandnes’ fortsatte opptatthet av hvilken «tradisjon» jeg måtte representere, vil jeg i stedet legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig.

Jeg vil legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig

Filtvedt og Sandnes er ikke helt ferdig med forholdet mellom frelse og gjerninger. De søker å skape en konflikt mellom Jesus og Paulus ved å vise til Matt 25,31–46. Her handler det imidlertid om dom over folkeslagene (v. 32) etter at Kristus er kommet igjen for å regjere som konge (v. 31,34a). Dette åpner et nytt og stort emne om dom og endetid, og plassen tillater ikke å si mer om det her. 

Hovedutfordringen fra postdoktoren og professoren nå er Pauli beskrivelse av syndens makt. Jeg er helt enig i at «Paulus tenker kosmisk og universelt om syndens makt» ut fra Rom 1,18–3,21. Filtvedt og Sandnes mener imidlertid at min lesning av Rom 7,14–25 er «altfor individualiserende», og at det er omstridt hvorvidt Paulus her beskriver situasjonen til «en som er ‘kristen’ og som har ånden».

For å ta det siste først adresserer Paulus brevet til «alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma» (1,7). Romerbrevet blir etter dette et lærebrev for troende. Dernest framstiller Paulus i kap. 7 en mann som har to naturer (v. 22–23), noe bare et gjenfødt menneske har.

Innholdet i Romerbrevet

Det er nødvendig å se på hvilke problemstillinger Paulus behandler i Romerbrevet. En inndeling av den læremessige delen (kap. 1–8) som jeg har tillit til, kan i kortform beskrives slik: I 1,18–3,21 redegjør Paulus for menneskets tilstand og stilling som synder. Alle mennesker har syndet og fortjener straff. Fra 3,21–4,25 besvarer den inspirerte apostelen spørsmålet om hvordan mennesket på en slik bakgrunn kan bli rettferdig for Gud. Dette skjer gjennom rettferdiggjørelse ved tro uten lovgjerninger. I kap. 4 imøtegås forventede innvendinger fra lovbundne jøder.

I Rom 5,1–11 viser Paulus oss følgene av at vi er rettferdiggjort (jf. 5,1). Fra 5,12 til 8,39 tar så Paulus opp spørsmål som gjelder dem som er rettferdiggjort, ikke minst striden i den troende mellom den gamle og den nye natur. Betydningen av forholdet mellom stamfedrene Adam og Kristus (5,12–21) er her sentralt. Den troende er en ny skapning i Kristus, og denne skapningen i Kristus er rettslig sett død for synden og satt fri fra dom og straff.

I kap. 6,1–23 hører vi om Guds verk i oss til befrielse fra syndens makt (helliggjørelse). Dette skjer gjennom nåden. I Titus 2,11–12 skriver Paulus at «Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den (nåden, min anm.) opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er».

Kap. 7 er en fortsettelse av samme tema og handler om frihet fra lovens herredømme og det å bære frukt for Gud. Filtvedt og Sandnes viser til at det er uenighet om hvorvidt avsnittet 7,14–25 omtaler en enkeltperson. Jeg vil påpeke at ord som «jeg», «meg» og «mitt» brukes flere titall ganger i disse versene. Her er det lovens krav som driver personen, men befrielsen finnes utenfor ham selv – i Jesus. Jesu død og oppstandelse er svaret på syndens skyld og syndens makt. I kap. 8 oppsummerer Paulus: «Så (på denne bakgrunn, min anm.) er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (8,1).

Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det ikke sikkert at vi er så uenige

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes avslutter med en oppsummering av forholdet i Romerbrevet mellom synd og nåde som jeg egentlig ikke kan se skiller seg vesentlig fra det jeg har skissert ovenfor. Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det altså ikke sikkert at vi er så uenige. Det er i så fall oppmuntrende.

Innlegget som kom på trykk i Vårt Land og på verdidebatt.no, var litt kortere. Også her ble det debatt i kommentarfeltet.

Illustrasjonsfoto: Greg Weaver, unsplash.com 

Jeg håper Tom Egeland setter seg bedre inn i kildegrunnlaget når han forfatter bøker enn når han sender inn kronikker.

NRK.no/Ytring 1. august kommer forfatter Tom Egeland med en rekke påstander om apostelen Paulus.

For det første. Paulus «møtte aldri Jesus». Det framgår ikke hvordan Egeland mener å kunne slå dette fast. Meg bekjent finnes det ikke sikker kunnskap om hvorvidt Paulus møtte Jesus fysisk eller ikke. Han kunne ha sett og hørt Jesus i Jerusalem før korsfestelsen. Paulus levde samtidig med Jesus.

For det andre. Evangelisten Lukas forteller i Apostlenes gjerninger (Apg) 9,1–8 om hvordan Paulus møtte Jesus i form av «et lys fra himmelen» og en «røst» som identifiserte seg som å tilhøre Jesus. «Paulus skrev aldri et ord om den dramatiske opplevelsen», lyder Egelands kategoriske påstand.

I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus

Mon ikke det! I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus: «(…) han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene (…)». Det er liten tvil om at Paulus her refererer til møtet med Jesus gjennom lyset og røsten. Deretter fikk han det enda dypere og innvendige åpenbaringsmøtet med Jesus.

I 1. Korinterbrev 9,1 kan det virke som om Paulus har fått et spørsmål om apostelautoriteten. Han svarer: «Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren?». Igjen refererer han til kallsopplevelsen på veien til Damaskus.

For det tredje. Egeland antyder at kallsopplevelsen ikke fant sted, og at «uten åpenbaringen står Paulus tilbake som en selvutnevnt apostel». Ut fra Apg 1,15–26 er det å ha sett Jesus (v. 21) et kriterium for å kunne kalles apostel. Paulus oppfylte dette kriteriet ved å ha sett Jesus etter hans oppstandelse. Dette besvarer dermed også Egelands insinuasjon om at Paulus ikke var en apostel på linje med eksempelvis Peter. Krangelen dem imellom forandrer ikke på dette.

Det er forskjell på å «omfavne» og å godta

For det fjerde. Egeland påstår at det er motsetninger mellom forkynnelsen til Jesus og Paulus. Mens Jesus «omfavnet alle medmennesker, også dem som elsker noen av samme kjønn», står Paulus for et «forkvaklet, antikristelig homosyn». Det er riktig at Jesus ikke direkte omtalte homofili. Det viktige er imidlertid at Jesus bekreftet det som dermed er en helbibelsk lære om kjønn og ekteskap (Matteus 19,4–6): «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne?» (…) Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød». Kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd (Johannes 1,1–11), ble ikke fordømt av Jesus. Men hun fikk også høre dette: «Gå bort, og synd ikke mer!» (v. 11). Det er forskjell på å «omfavne» og å godta.

For det femte. Paulus «omskapte Jesus fra en barmhjertighetens moralfilosof og opprører» til en åndelig fører, ja, en gud i menneskekropp». Igjen er påstanden fullstendig udokumentert. I forhør før korsfestelsen blir Jesus spurt av ypperstepresten om han er «Messias, Guds Sønn» (Matt 26,63–64). Jesus svarer: «Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»

I Joh 16,12, før bortrykkelsen, lar Jesus disiplene vite at «ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.» Han lover å sende Den hellige ånd som skal «veilede dere til hele sannheten». Denne veiledningen skjer blant annet gjennom brevlitteraturen. Derfor er det ikke noe underlig i at ikke alt som sies i brevene, kan direkte gjenfinnes i sitater av Jesus.

Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner

For det sjette. «Hos Paulus sto verken kvinner eller homofili høyt i kurs.» Det siste er riktig – selv om ordvalget mitt ville vært annerledes – og det følger også av Jesu lære. Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner. Blant dem er Føbe, som kan ha vært en av dem som brakte romerbrevet til Roma. I 1. Kor 11,5 skriver Paulus at «hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode». Med andre ord var det i prinsippet tillatt for kvinner å be og tale profetisk.

Jeg må nesten forutsette at Tom Egeland bedrev bedre research da han skrev «Djevelmasken» – som jeg nylig plukket med meg på tilbud – enn da han forfattet kronikken.

Først publisert på NRK Ytring 2. august (det kom nesten 400 kommentarer. Overskriften der er valgt av NRK).

Illustrasjon: «Apostelen Paulus brev» av Valentin de Boulogne, c. 1618 – 1620./Wikimedia Commons. 

Å høre en jødisk forstander si at han ikke tror på at Gud griper inn, er ganske sterkt.

Det er i Vårt Lands papirutgave 21. juni uttalelsen kommer, og det er Ervin Kohn som tar ordene i sin munn. Han er styreleder i Det Mosaiske Trossamfund og forstander for den jødiske menigheten i Oslo. Og Kohn kan da også leses som at han tar flere med i uttalelsen: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke lenger på at Gud intervenerer», siteres han på. 

Det er to grunner til at uttalelsen grep tak i meg. To dager etterpå fikk jeg sammen med familien min anledning til å besøke Auschwitz og Birkenau i Polen, to av utryddelsesleirene i holocaust. Det gjorde inntrykk. Jeg har likevel ingen forutsetninger for å fatte hva det betyr å miste familien sin for nazi-Tysklands hender. Slike forutsetninger har Ervin Kohn, og derfor er det med ærefrykt jeg skriver dette innlegget.

Med besøket i Auschwitz-Birkenau på netthinnen, kan Kohns forklaring i artikkelen 21. juni oppleves enda mer naturlig og ubestridelig: «Gud hadde ikke latt hele min familie bli drept dersom han ønsket å intervenere.» Selv om jeg altså ikke kan fatte dybden i Kohns erfaring her, er det de siste dagene blitt enda lettere å erkjenne at Kohn og andre i hans situasjon, kan oppleve det slik. Likevel – og uten å behøve å gå inn på det ondes problem – åpner det seg et spørsmål hos meg som jeg mener det er verdt å grunne over.    

Verbet «intervenere» betyr å «gripe inn» eller å «gå imellom». Det er dette den jødiske forstanderen «ikke lenger» kan tro på at Gud gjør. Med «ikke lenger» (min uthevelse) kan han leses som å mene at holocaust representerer en endring i Guds aktivitetsnivå, men det går ikke tydelig fram.

Spørsmålet jeg finner det rimelig å stille, er på hvilken bakgrunn Kohn feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn – dersom han altså ikke tror på at Gud intervenerer i historien. Trossamfunnet Kohn leder, beskriver seg selv å ha «den ortodokse form av jødedom» som «felles praksis».

Sabbatsfeiringen tar jo nettopp utgangspunkt i at Gud griper inn. Eksempelvis i Josvas bok kap. 24 får vi en veldig oppsummering av jødenes historie fra Abraham av, via utfrielsen fra Egypt og fram til jødefolket med Guds hjelp inntok løftelandet vi i dag kjenner som Israel. Gjennom Josva konkluderer Gud slik: «Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet.»

Etter 2000 år med profetert landflyktighet fra dette landet, fikk jødene – slik jeg ser det – landet tilbake i 1948, slik det også var profetert. Vil Ervin Kohn avvise at dette er eksempler på at Gud nettopp har intervenert i jødefolkets historie? Bibelen lærer oss også at Gud fremdeles har planer med sitt jordiske folk, jødene.

Guds viktigste inngripen i historien var at hans sønn, Jesus, ble menneske, døde for vår synd og skyld og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Også Jesus var jøde og slik sett del av jødefolkets historie fra Abraham av. Ervin Kohn anerkjenner nok ikke Jesus som jødenes Messias, men det gjør ikke følgende spørsmål mindre relevant: Hvilken historie sitter Kohn igjen med for jødefolket han er en del av, dersom han ikke regner med Guds intervensjon? At Ervin Kohn erklærer seg å tilhøre en «rasjonalistisk» – fornuftsbasert – tradisjon i Det Mosaiske Trossamfund, svekker ikke behovet for å besvare dette spørsmålet. 

Bilde: Israelittenes utferd fra fangenskapet i Egypt, malt av James Jacques Joseph Tissot cirka 1896-1902. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS. 

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 28.06.18.

Billy Graham døde onsdag 21. februar, 99 år gammel. Det nærmeste jeg selv noen gang kom til å møte ham, var da jeg var Sambåndets utsendte under møtene som sønnen, Franklin Graham, hadde i Oslo i november i fjor. Det er nok på mange måter riktig at en viktig grunn til at Franklin Graham lyttes til, er at det «drypper på klokkeren».

En hjertesak

Billy Graham var først og fremst kjent for sine verdensomspennende evangeliseringskampanjer. I en artikkel fra Kristelig Pressekontor som er publisert på sambåndet.no, kan vi lese hva Graham selv trodde var årsaken til at han nådde fram til manges hjerter. Det handlet ikke om talegaver eller personlig utstråling, men om forholdet hans til Bibelen: «Jeg vet der er visse hemmeligheter. Når jeg siterer Bibelen, tviler jeg aldri på det som står der om korsets betydning, om jomfrufødselen, om Jesu død for våre synder, om nødvendigheten av at menneskene trenger Jesus som frelser, eller at Kristus møter menneskenes behov.»  

Berøring

Graham hadde med andre ord gjort Bibelens ord til sitt, det var ikke noe han holdt på en armlengdes avstand. Det er det virkelig verdt å merke seg også i dag. Den pensjonerte presten Arne Lie undersreker i Vårt Land 5. februar at «me treng ei åndeleg berøring om me skal berøre kyrkjelyden. Me vil at alle menneske skal verte frelste. Det skjer berre om Jesus vert forkynt som Herre og Frelsar». Lie vedgår at menneskevern, menneskerettigheter og nulltoleranse for seksuell trakassering er viktig. Men, fortsetter han, «det viktigaste er å forkynne evangeliet. Me treng ei forenkling og ei fordjupning. Elles så skjer det ei forvitring». Dette var nok ikke minst Billy Graham klar over.

Politikk 

Billy Graham var også kjent for å være «presidentenes pastor». Han skal ha møtt alle amerikanske presidenter fra og med Harry Truman (presidentperiode 1945-53) til Barack Obama (2008-2016). Forholdet mellom tro og politikk er komplisert, og her er det lett for en kristen forkynner å miste tillit blant menneker han ønsker å nå med evangeliet. Franklin Grahams uttalelser til støtte for nåværende president Donald Trump var eksempelvis del av bakteppet som førte til et flere trakk seg fra den nevnte kampanjen i Oslo i november i fjor. Selv om jeg mener det var riktig å invitere Graham til Norge som evangelist, og at møtene med ham var viktige, gremmes også jeg over en del av hans politiske uttalelser, eksempelvis på Twitter. 

Nixon

Den amerikanske teologen og filosofen Richard Mouw forteller i en kommentartikkel for Religion News Service at Billy Graham fikk et svært nært forhold til president Richard Nixon på 1970-tallet. Han talte på gudstjenester i Det hvite hus, opptrådte som rådgiver for Nixon i åndelige spørsmål og framstilte presidenten som en god kristen leder. Da Graham ble klar over Nixons rolle i Watergate-skandalen, innså evangelisten at han hadde tatt feil. Han ba offentlig om unnskyldning for å ha villedet kristne om Richard Nixons karakter. 

Slik også Billy Grahams barnebarn, Jerushah Armfield, er inne på i ovennevnte artrikkel, mener jeg Franklin Graham også her har noe å lære av sin far.

Bildetekst: Den amerikanske vekkelsespredikanten Billy Graham talte til bortimot 40 000 på Ullevål Stadion i Oslo 3. juli 1955. Den halvtime lange talen ble tolket av Karsten Anker Solhaug fra Frelsesarmeen. Foto: Billedbladet NÅ/Arkivverket/Wikimedia Commons