(Bilde fra crosswalk.com)

På en eller annen måte er vi alle berørt av det som skjer i denne tiden med virus-pandemien som herjer i vår verden, og det kan være nyttig å reflektere og snakke sammen. Ikke minst er det viktig å snakke med barn og barnebarn. Her er noen punkter som jeg tror er viktige:

1. Gud har kontroll.

«Guds lampe brenn, hos Han er inga krise», har Halldis Reigstad skrevet i et dikt. Ingenting av det som skjer er en overraskelse for Gud. Faktisk har Han tillatt dette viruset å eksistere. Gud er ikke som oss. Han er aldri bekymret, aldri redd og mister aldri kontrollen. Han har ansvaret for historien til hele universet, fra begynnelse til slutt.

«Herre, din er storheten og makten og æren og herligheten og høyheten, ja, alt i himmelen og på jorden! Herre, ditt er riket, og du er opphøyet over alt og har alt i din makt.» – 1.Krøn 29:11

2. Gud vil aldri at barna hans skal være redde.

Vår Gud er Herre over livet og døden. Han vil at vi skal velge livet, og nyte alt det vakre og gode som Han har skapt. «Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt! Elsk Herren din Gud. Hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv.» (5.Mosebok 30). Og hvis vi er barn av Kongenes Konge, og denne Kongen har full kontroll, er det egentlig ikke grunn for frykt. Tross alt, hva er det verste som kan skje? Selv om døden oppleves som en fiende, og vi opplever savn og sorg og smerte, tror vi at den som hører Jesus til har et levende håp i vente. Derfor trenger kristne egentlig aldri frykte døden, for vi har et hjemland i Himmelen som er like virkelig som det landet vi bor i nå. Om Jesus ennå dryger med å hente sitt folk hjem, kommer kroppen vår til å bryte sammen, bli syk og dø på en eller annen måte.

«For Gud ga oss ikke feighets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd» – 2. Timoteus 1: 7
«For meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning» – Filipperne 1:21

3. Gud formaner sine barn om å være kloke.

I Ordspråkene 22: 3 sier Gud: «Den kloke ser ulykken komme og skjuler seg, men de ufornuftige går på og får bøte.» Dette er formaning om  å opptre klokt i en vanskelig tid. Det er lurt å vaske hendene. Det er klokt å følge retningslinjene fra våre myndigheter som har bedre oversikt enn oss selv. Det er lurt å være hjemme hvis vi er syke, slik at vi ikke setter oss selv eller andre i fare.

4. Gud kaller oss til å elske våre naboer.

Dette er en spesiell mulighet for Jesu etterfølgere til å demonstrere hans kjærlighet, ydmykhet og medfølelse. Har du eldre medlemmer av familien, forsamlingen din eller nabolaget ditt? Spør hvordan du kan hjelpe dem. Er dine venner eller familiemedlemmer redde? Oppmuntre dem til å sette sin lit til Gud. Noen vil erfare til dels betydelige økonomiske konsekvenser i løpet av disse ukene og månedene. Hvis du er i en mer stabil økonomisk stilling, er tiden inne for å være ekstra generøs med gaver der det trengs. Vi lever i verdens rikeste land, og har gode ordninger, men ikke glem folk og nasjoner som ikke har det slik. Familien din kan hjelpe ved å bidra til pålitelige misjons- og veldedighetsorganisasjoner som er i frontlinjen for å hjelpe de som er i nød.

5. Gud ber oss om å underordne oss myndighetene

Det er vanskelig å se at skoler, bedrifter, idrettslag, forsamlingsliv, spesielle arrangementer og andre ting som vi bryr oss om bli stengt ned eller utsatt på ubestemt tid. Dette er vanskelige beslutninger for regjering og ledere med ansvar. Vi vil kanskje ikke like eller støtte alle disse beslutningene, men vi bør underordne oss dem med en ånd som stoler på at Gud fullfører sine formål. Det er tilfeller da kristne bør avvise lover og pålegg fra vårt lands myndigheter, men bare når disse lovene forbyr oss å adlyde Bibelen.

«Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom» – Romerne 13: 1-2

6. Når vi er engstelige, vil Gud at vi skal be

«Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk» – Filipperne 4: 6

I alle situasjoner når vi er engstelige, bør vi be. Hvordan skal vi be i lys av dette viruset? Vi kan begynne med å takke Gud for hans kraft og godhet. Takk ham for livet ditt og hans velsignelser. Deretter kan vi legge våre forbønnsemner fram for Han. Be om at dette viruset avtar, i vårt land og over hele verden. Be om helse og beskyttelse for familien og de i samfunnet ditt. Be for Kong Harald og hans hus. Be om at Gud velsigner og gir visdom til statsminister Erna Solberg, for Regjeringen, Stortinget og lokale myndigheter. Be mot enhver ånd av hat og splittelse. Be om at mennesker som lever borte fra Gud skal kalle på Han og bli frelst. Hvis vi gjør disse tingene, gir Gud oss et herlig løfte:

«Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus» – Filipperne 4: 7

7. Del Jesu gode budskap

Det kan være at mange av de som ikke kjenner Jesus, er spesielt redde akkurat nå. De kan også ha mange spørsmål, forvirring og til og med sinne. Når vi møter all slags lidelse, bør tankene våre vende seg til Jesus og Evangeliet. Hvorfor er det sykdom i verden? Jo, på grunn av synd. Det var ingen sykdom eller død i verden før Adam og Eva syndet (Romerne 5:12). Vi mennesker kan trekke på skuldrene og smile av Bibelens framstilling av skapelse og syndefall, men ingen kan fornekte konsekvensene. Vi erfarer alle sykdom og død, og Bibelen sier at det var menneskets ulydighet og opprør mot Gud som brakte dette inn i verden. Like virkelig er den åndelige død i fortapelsen dersom vi forkaster Guds frelse. Det var inn i denne syndens verden at Jesus kom, tok på seg vår synd, betalte prisen for vår skyld på korset, og deretter overvant synd og død gjennom hans oppstandelse (1. Korinter 15: 20-28).

Det er ikke slik at Jesu død og oppstandelse skjedde for å gi oss fullkommen helse og liv for alltid på denne jorden. Han har planlagt noe langt større. Vår kropp kommer til å dø. Hele denne verden vil bli utslettet. De som har navnet sitt skrevet i Livets bok vil en motta en fullkommen og herliggjort kropp som aldri vil dø. De vil leve evig, sammen med Gud, med en ny Himmel og en ny jord (Åpenbaringen 21: 1-8).

Er navnet ditt skrevet i Livets bok? I dag er frelsens dag, i dag er Gud å finne. Du kan her og nå vende deg til Han, bekjenne din synder, og be denne enkle bønnen:

«Jesus, kom inn, fyll du mitt sinn.
Kom inn i mitt hjerte, Jesus.
Kom inn og bli, din fred meg gi.
Kom inn i mitt hjerte, Jesus».

Vennlig hilsen Erik F.

«Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner». Vår tid har et skrikende behov for at noen fortsatt taler et pauli ord inn i den.

På 100-årsfesten for Dagen hilste jeg jubilanten med at avisen har samme verdensbilde som jeg, og at det er få andre meningsbærende dagsaviser jeg kan si det samme om.

Som konservativ kristen bygger jeg mitt verdensbilde – world view på engelsk – på klassisk kristen tro. Langt på vei har også det norske samfunnet gjort det i hundrevis av år, men dette utfordres kraftig i vår tid.

Normer oppfattes i vår tid som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller

Da jeg gikk på videregående skole midt på 80-tallet, lærte vi at fem grunnleggende prosesser må være til stede for at et samfunn skal kunne bestå: rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering av atferd. Sosialiseringsprosessen går ut på at den enkelte lærer seg normer, verdier, kunnskap og ferdigheter som blir sett på som nødvendige for at han eller hun skal kunne leve i fellesskapet. Gjennom denne prosessen blir mange av normene internalisert – gjort til våre egne.

Jeg tror dette er kunnskap som står seg også i dag. Problemet er bare at normer – anerkjente regler – i vår tid oppfattes som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller.

Ateisten, filosofen og sosiologen Jürgen Habermas siteres på følgende: «Universell egalitarisme (likhet, min anm.), fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, vesentlig uforandret, har vært kilden til kontinuerlig kritisk vurdering og re-tolkning. Til denne dag finnes det ingen alternativ (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.»

Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve

I et innlegg i Dagen 6. mars i år poengterte jeg, i tråd med Habermas, at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12).

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene er nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

Allmenne normer og verdier er altså noe som er godt og nødvendig i et samfunn, og mange av dem kommer fra vår jødekristne arv. Den første og viktigste «sosialiseringsagenten», de som gjør at de overleverte normene føres videre til nye medlemmer av fellesskapet, er familien – foreldre, eldre søsken og andre nære familiemedlemmer. Bibelen er også tydelig på dette. I 5. Mos 6,6–7 leser vi: «Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» I Salme 48 istemmer Korahs barn, v. 13–15: «Gå omkring Sion, vandre rundt om det, tell alle tårnene! Gi akt på festningsvollene og vandre gjennom dets borger, så dere kan fortelle om det til den kommende slekt. For denne Gud er vår Gud for evig og alltid. Han skal føre oss ut over døden.»

Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet

Den rådende ideologien i våre dager er helt annerledes. Familien som samfunnsbyggende grunncelle angripes og forsøkes redefinert på en måte som gjør naturlig rekruttering umulig, og Gud og hans vilje regnes ikke lenger med. Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet. Oppdragelse og opplæring ses på med mistenksomhet, så lenge det da ikke handler om den frie seksualitetens normløse «evangelium». Det skal påtvinges oss av staten, i alle fall om Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de grønne får viljen sin.

Et leserinnlegg i Vårt Land 3. desember kan stå som et nylig eksempel på den rådende tenkningen. Her argumenterer Karin Kilden, som titulerer seg som «samfunnsdebattant», for at «religiøse friskoler» bør forbys fordi alle barn bør ha «én arena som er fri for mors, fars og menighetens påvirkning». Hun mener foreldres oppdragelsesrett må holdes opp imot «majoritetens syn på hva som er sunt og bra for barn». Kilden synes ukjent med at vi ikke har skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt, og at foreldres rett til å velge andre skoler for sine barn enn de offentlige, er begrunnet i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 13, punkt 3). (Det er forresten interessant å legge merke til at venstresidens opptatthet av menneskerettigheter sjelden strekker seg til akkurat dette området.) FNs konvensjon om barnets rettigheter slår fast (artikkel 5) at «Partene skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre (…) har, for å gi det (barnet, min anm.) veiledning og støtte, tilpasset dets gradvise utvikling av evner og anlegg, under barnets utøvelse av rettighetene anerkjent i denne konvensjonen.»

Som kristne borgere kan vi velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet

At det i dag fremdeles finnes rettigheter som på denne måten beskytter oss som foreldre – og våre barn – mot nettopp «majoritetens syn på hva som er sunt og bra», er ikke noe som er gitt i framtiden. Arbeiderpartiet har i høst fremmet et forslag der det blant annet heter at arbeidet med «Rosa kompetanse» i samfunnet skal styrkes og «gjøres systematisk og landsdekkende». Tonje Gjevjon, som selv oppfatter seg som lesbisk, har i Dagbladet definert det som et angrep på menneskerettighetene og beskrevet det som «en stille revolusjon».

En utgave fra 1919 av den kristne avisen Dagen. Foto: Wikimedia Commons

Stilt overfor alt dette og mere til kan vi som kristne borgere velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet. Paulus skriver i 2. Kor 10,3–5: «For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» I denne striden vil Indremisjonsforbundet og Sambåndet stå, og Dagen – med sin rekkevidde og gjennomslagskraft – må stå der i front, på hel sannhets grunn. De neste hundre årene for Dagen blir enda viktigere enn de første – i tiden og for samfunnet.

Skrevet på oppfordring fra redaktør Tarjei Gilje i Dagen i forlengelsen av avisens 100-årsjubileum. Først publisert i Dagen 16.12.19.

Bildet: Dagens nyhetsredaktør Astrid Dalehaug Norheim i samtale med forfatter av Dagens 100-årsskrift, Dag Kullerud, på avisens jubileumsfest.

På reportasje- og kommentarplass i Vårt Land framtrer følgende resonnement: Fordi det finnes lovlig forskjellsbehandling i Norge, bør særlig konservative kristne akseptere at noen muslimer – av religiøse årsaker – ikke vil håndhilse.

Fredag morgen i forrige uke gikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk ut på sosiale medier (se bildet) og mente det var «respektløst» av en ung, muslimsk kvinne ikke å ville håndhilse på den norske kronprinsen. Situasjonen oppsto da kronprinsen besøkte den terrorrammede Al-Noor-moskeen i Bærum. Mange ga uttrykk for at de var enig med Selbekk.

På beste kommentarplass i Vårt Land 28. august går religionsredaktør Alf Gjøsund i rette med Dagen-redaktøren. Hovedargumentet hans er følgende: «Sjefredaktøren i Dagen representerer kristne som anklages for manglende respekt hele tiden: manglende respekt for kvinner, homofile, samboere, gjengifte og mennesker som tar abort. Han burde ha alle forutsetninger for å forstå at det å følge religiøse bud slett ikke trenger å være respektløst.»

Det må være en rimelig tolkning at Gjøsund her sikter til konservative kristne. På hvilket grunnlag han mener vi – for her tar jeg meg selv med – «anklages for manglende respekt», er han taus om.

Et intervju med den aktuelle muslimske kvinnen – ungdomskoordinator Zeliha Acar i Islamsk Råd Norge – i Vårt Land 26. august avsetter imidlertid tydelige spor. Journalisten stiller følgende spørsmål: – Vi skriver av og til om kristne som krever respekt for å si nei til å ansette mennesker i likekjønnet parforhold på kristne skoler og barnehager. Hvordan opplever du det når kristne som selv krever respekt i slike saker, likevel angriper deg for de begrensningene din religion gir deg?

Her er det altså slik at kristne «krever respekt for å si nei til å ansette» noen ut fra samlivsform. Hva grunnlaget er for å kreve denne respekten, sies det heller ikke her noe om, og spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss. Det hele får dermed noe suspekt over seg.

Spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss, og det hele får dermed noe suspekt over seg

Faktum er imidlertid at vi i Norge har noe som heter «lovlig forskjellsbehandling». I paragraf ni i likestillings- og diskrimineringsloven står det følgende: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikke noe om at det bare er kristne, konservative eller ikke, som har lov til å forskjellsbehandle, heller ikkje når det gjelder kjønn eller seksuell orientering. Det går også fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandle gjelder andre ting enn bare forhold som oppfattes å være knyttet til religion.

I regjeringens forslag til denne loven (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i forbindelse med ansettelse er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Upresist, kanskje til og med uredelig

Jeg er ikke nødvendigvis enig med Vebjørn Selbekk i at Zeliha Acar opptrådte respektløst ved ikke å ville håndhilse. Som Gjøsund påpeker, forholdt Acar seg til sin religion slik hun velger å tolke den (andre muslimer er uenig med henne), og hun hilste på en annen måte. Det kan lett slå tilbake på oss selv som kristne dersom vi nekter andre å følge sin trosbaserte overbevisning, så lenge den ikke bryter med norske lover og regler.

Men å antyde at konservative kristne har en særlig plikt til å akseptere en religiøst basert og internt omstridt «håndhilsnekt» under henvisning til at konservative kristne benytter retten til «lovlig forskjellsbehandling», mener jeg er upresist, kanskje til og med uredelig.

Les også: Meningen i spørsmålet.

Først publisert på verdidebatt.no 28.08.19.

Her kan du lese svaret fra Vebjørn Selbekk på Alf Gjøsunds kritikk.

Fri og Pride står for mykje som nokon og ein kvar vil vera kritisk til – om ein bryr seg med å undersøkja. 

«Eg har ikkje tenkt til å rive ned samfunnet sjølv om eg er homo», forsikrar kommentator i Bergens Tidende, Jens Kihl. I eiga avis 18. juni går han i rette med avisa Dagen, som på leiarplass har peikt på at det er vanskeleg å skilja mellom Pride som arrangement og arrangøren.

I Norge er den internasjonale Pride-rørsla representert ved «Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», og det er Fri som er arrangør av paraden. Kihl meiner han går av eigne grunnar.

Protestrørsle

Det er ikkje godt å seia kva Kihl meiner med at han ikkje vil «rive ned samfunnet». Ein annan stad i kommentaren skriv han at «mange av dei strukturane som har vore der sidan gamaltestamentleg tid, må bli endra på.» Han synest i alle fall å tenkja på familien. Fleire enn eg vil meina at det er den viktigaste byggeklossen i samfunnet.

Sosiologen Magnus Wennerhag omtaler Pride på nivå med andre sosiale protestrørsler – ei rørsle som arbeider for samfunnsendring gjennom påverknad av menneske med mynde til å ta avgjerder eller ved å endra allmenne vurderingar i samfunnet. Dette er eit arbeid som tar lang tid og er prega av at aktivistar freistar å vinna allierte blant innflytelsesrike samfunnsaktørar som politiske parti, etablerte organisasjonar og styresmakter. Dette er eit mønster det er lett å kjenna igjen.

Analyse

I fjor vår kom den kristne tenketanken Claphaminstituttet i Sverige med ein analyse av innhaldet i programmet for Stockholm Pride 2017. Analysen var til då den einaste i slitt slag og bygger på spesifikke søkeord eller -fraser i søkefunksjonen til den offisielle websida stockholmpride.org. Resultata bør overraska og utfordra.

Resultata bør overraska og utfordra

Det blir ofte sagt at Pride handlar om at alle menneske har same verdi. Men søket på ordet «menneskeverd» (på svensk, sjølvsagt) gav null treff. «Menneskerettar» gav berre fire treff, og den relevante programposten var oppteken av å framstilla prostitusjon i eit positivt lys.

Ordet «norm» fekk 38 treff. Samanhengen gjorde det klart at normer er noko som tilhøyrer fortida eller som det er trong for å bryta ned, særleg om normene var tradisjonelle.

Søk på «relasjon» viste at fleire programpostar handla om relasjonsanarki – viljen til å leva frikopla frå faste relasjonar, og der romantiske relasjonar vart trekt i tvil.

Kjærleik eller sex?

Pride er sagt å vera ei feiring av kjærleiken. Dette ordet fekk 33 treff i søket, og 15 av dei vart kategoriserte som positive. Men i 8 av desse 15 tilfella var det sponsorar som brukte ordet. Eit arrangement i det såkalla «Kinkykvarteret» kopla kjærleik med sadisme.

Ordet «sex» resulterte i heile 64 treff, 42 av dei omtalt i positive vendingar. I denne kategorien kom døme som «å knulla for verdsfreden» og «korleis knulla heitt, vilt og intensivt med kven eg vil og når eg vil utan å vera uroleg for kjønnssjukdomar».

– Koplingar til djupare former av menneskeleg fellesskap saknast heilt, peikar Claphaminstituttet på.

Vald

Ifølgje analysen var det òg arrangement under Stockholm Pride 2017 som framstilte vald, smerte og rus i eit positivt lys. Søkeordet «overgrep» fekk derimot null treff, og det same var tilfellet for «pornografi».

Om Jens Kihl no har behov for å distansera seg frå dette ved å distansera seg frå Pride-arrangøren, har eg stor forståing for det. Men det endrar ikkje på det Fri står for og den ukritiske oppslutnaden den internasjonale Pride-rørsla har fått.

Først publisert i Bergens Tidende 22.06.19.

Bildetekst: Kristne demonstrerer med plakater under Pride-paraden i Brisbane i Australia i 2006. Brukt i denne bloggposten som illustrasjonsbilde. Fotokreditering: Silje L. Bakke/Wikimedia Commons 

Det er ikkje slik at trussamfunn har ein særrett til å forskjellsbehandla på grunnlag av blant anna kjønn og seksuell legning.

I saka om presten som trekte seg frå eit vikariat på Osterøy grunna harde ord om ekteskapssynet hans, skreiv Johannes M. Bysheim mellom anna dette i lokalavisa Bygdanytt (referert i Dagen 04.06.19): «Det eg har vanskeleg for å skjøna, på eit prinsipielt plan, er at det skal vera greitt at ein innafor religiøse samfunn skal kunna diskriminera på grunnlag av blant anna kjønn og seksuell legning når resten av samfunnet ikkje har lov til det.»

Eg går ut frå at Bysheim har paragraf ni i likestillings- og diskrimineringslova i tanken. Denne paragrafen har overskrifta «Lovlig forskjellsbehandling». Her står det fylgjande: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikkje noko om at det berre er «religiøse samfunn», for å nytta Bysheims uttrykk, som har lov til å forskjellsbehandla, heller ikkje når det gjeld kjønn eller seksuell orientering. Det går òg fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandla gjeld andre ting enn berre det som blir oppfatta som tilhøve knytta til religion.

I regjeringa sitt forslag til lova (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i samband med tilsetjing er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Det er rett at lovverket tidlegare gav trus- og livssynssamfunn særskilt adgang til å forskjellsbehandla på grunnlag av seksuell orientering. Men dette vart oppheva frå 1. januar 2014 og er altså no ein del av eit generelt unntak frå forbodet mot diskriminering. Eit slikt unntak har altså lovgjevar funne at er naudsynt. Alle som oppfyller vilkåra om at forskjellsbehandlinga a) «har et saklig formål», b) «er nødvendig for å oppnå formålet» og c) «ikke er uforholdsmesssig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles», kan forskjellsbehandla etter lova.

Dette gjeld «på eit prinsipielt plan», slik Johannes M. Bysheim er oppteken av.

 

Det finnes en historie i Bibelen der Gud faktisk tillater en dødningemaner å lykkes. Likevel verken var eller er dette i tråd med Guds vilje, noe historien også med all tydelighet viser. 

St. Petri kirke i Stavanger. Foto: Jarle Vines. Kilde: Wikimedia Commons

20.mai skal det etter planen være et arrangement i St. Petri kirke i Stavanger der prinsesse Märtha Louise skal samtale med en sjaman. Arrangementet har – gledelig nok – vakt sterke reaksjoner, og 23. april skal menighetsrådet behandle en anke over at kirken leies ut til dette formålet.

Ordet «sjaman» forklares blant annet med «åndemaner». Ifølge Store norske leksikon er en sjaman en mellommann mellom mennesker og åndeverdenen.

Israels første konge, Saul, oppsøkte en gang en kvinne som han var blitt fortalt kunne mane fram døde (1. Sam 28). Stilt overfor et slag mot erkefienden filistrene – og at Gud ikke vil svare ham – drar han til En-Dor i Jisreeldalen sør for nedre Galilea. Saul beordrer kvinnen: «Spå meg ved å mane fram en død, hent opp til meg den jeg nevner for deg!»

Gud lar Samuels ånd komme tilbake og lar ham tale til Saul

Kvinnen er klar over at hun kan bli straffet med døden for dette (jf. 2. Mos 22,18), og når hun gjenkjenner mannen foran henne som Saul, påpeker hun skrekkslagent at kongen allerede hadde «utryddet dødningemanerne og spåmennene av landet».

Saul sverger imidlertid at han ikke skal gjøre henne noe. Han spesifiserer at det er den avdøde profeten Samuel – som engang salvet ham til konge – han vil ha kontakt med. Seansen lykkes – i den forstand at Gud lar Samuels ånd komme tilbake og lar ham tale til Saul. I kommentarene til dette i ressursutgaven fra Norsk Bibel, holdes det for mest sannsynlig at det var en ekte åpenbaring av Samuel som God lot finne sted.

Samuels ånd har dårlig nytt til Saul. I tråd med dette leser vi i kap. 31 at Sauls sønner blir drept i striden med filistrene, og at den avsatte kongen tar sitt eget liv i stedet for å lide samme skjebne.

Gud er altså mektig til også å skape kontakt mellom levende og døde. Men det betyr ikke at Gud ønsker at dette skal skje

Gud er altså mektig til også å skape kontakt mellom levende og døde. Men det betyr ikke at Gud ønsker at dette skal skje. I 1. Krøn 10,13 opplyses vi om at «slik døde Saul på grunn av den troløshet som han hadde vist mot Herren, fordi han ikke hadde holdt seg etter Herrens ord, og likeså fordi han hadde spurt dødningemanere til råds». Gud handler i historien med Israelsfolket.

I 5. Mos 18 formidler Moses blant annet bud om at det ikke skulle finnes noen i Israel som «spør en dødningemaner» eller «gjør spørsmål til de døde». Dette var en del av skikkene til dem som bodde i Israel før jødene inntok landet, skikker som Israelsfolket ikke skulle ta etter.

Også dette er en del av Guds gode vilje, og som har relevans for oss som lever i dag, jøder eller ikke-jøder.

«Hvorfor har du uroet meg og hentet meg opp?», spurte Samuels ånd Saul. Moralen i denne historien bør tale også til norske kongelige i 2019 – og til menighetsrådet i St. Petri og biskopen i Stavanger.  

En oppdatert versjon av dette innlegget sto på trykk i Aftenbladet 27.04.19.

Man kan spørre hvor gjennomtenkt det er når Vårt Land på lederplass karakteriserer spørsmål knyttet til lovene om ekteskap og abort, som «ubetydelige politisk».

I lederen for 20. august viser Vårt Land til reaksjonene som har oppstått på at en presteordinert KrF-representant viet et likekjønnet par. Avisen mener disse reaksjonene er «et symptom på et større problem som (…) angår (…) hele Kristen-Norge». Kristenvelgerne bør «heve blikket» fra spørsmål om ekteskapsloven, selvbestemt abort og sider ved støtten til Israel – for å kunne bevare KrF som et samlende «fellesprosjekt». De nevnte sakene «er selvsagt ikke ubetydelige teologisk, men de er faktisk ubetydelige politisk», hevder avisen.

I lederen 7. desember i fjor, under en annen sjefredaktør enn dagens, blir de da mer generelt formulerte temaene «abort, Israel og ekteskapslov» karakterisert som «samfunnsspørsmål» og «etiske spørsmål» og satt opp mot «lærespørsmål» og «den tradisjonelle forkynnelsen av synd og nåde på lavkirkelige bedehus og møtelokaler».

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning. Det er umulig å skille lover som henholdsvis gir mennesker rett til å ta liv og omdefinerer ekteskapet, fra læren om Gud (teologi), og det er overfladisk å hevde at spørsmål knyttet til selvbestemt abort og en endret forståelse av ekteskap, er «ubetydelige» i politikken.

Ekteskapet var i den forrige ekteskapsloven mellom én mann og én kvinne. Det er bare en slik forening som gir mulighet for å bære fram felles barn og som dermed gjør at samfunnet videreføres. En lov som definerer ekteskap som også å være mellom likekjønnede, er en fundamental endring som åpner for barn som ikke er i slekt med sine omsorgspersoner.

Samtidig er ekteskap og fruktbarheten det gir mulighet for, en del av Guds skaperordning og -vilje: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (2. Mos 2,24). Ekteskapet er også utgangspunktet for menneskets første gudgitte oppdrag: «(…) til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (…)» (1. Mos 1,27–28). Å være skapt i Guds bilde, som det også står i 1. Mos 1,27, er utgangspunktet for mennesket som kulturskaper og forvalter og for en rett forståelse av synd og nåde. Dette har også rent samfunnsmessige implikasjoner.

Abort handler om å sette en stopper for at et liv blir født. I svensk debatt framstilles nå den gravide kvinnens «selvbestemmelse» om dette utelukkende som et gode, uten med ett ord å nevne kvinnens nå forskerbekreftede samvittighet. På den ene siden berører dette dermed det helt fundamentale i et samfunn. At samfunnet har lover mot å ta livet av mennesker som befinner seg utenfor livmoren, springer på den andre siden ut av budet i 2. Mos 20,13 om at «du skal ikke slå i hjel».

Jødefolket har på den samfunnsmessige siden folkerettslig fått et land i det bibelske Israel. På den «teologiske siden» springer dette ut fra Guds suverene og gjeldende utvelgelse av – og løfter til – dette folket.

Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk

Samtidig som ekteskapsdefinisjon og selvbestemt abort altså handler om vitale interesser for menneske og samfunn, har de et bibelsk og læremessig utgangspunkt og forankring som det ikke er mulig å skille dem fra. Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk. I lederen 20. august hevdes de også å være uten «realpolitisk betydning». En tanke om at man kan la fundamentale spørsmål ligge fordi det på et gitt tidspunkt synes umulig å endre dem, framstår lite prinsipiell. Vi vet eksempelvis ennå svært lite om hvilke konsekvenser det omdefinerte ekteskapet får. Og hvorfor skal vi i det hele tatt ha et politisk parti som Kristelig Folkeparti (min kursivering) dersom det ikke skiller seg ut fra de øvrige?

Bildetekst: «O store Gud, lad ægtestand af dig velsignet være», lød teksten på dette bildet som var en del av utstillingen til Valdres folkemuseum i 2016. 

Først publisert på verdidebatt.no og i Vårt Lands papirutgave 24.08.18.

Å høre en jødisk forstander si at han ikke tror på at Gud griper inn, er ganske sterkt.

Det er i Vårt Lands papirutgave 21. juni uttalelsen kommer, og det er Ervin Kohn som tar ordene i sin munn. Han er styreleder i Det Mosaiske Trossamfund og forstander for den jødiske menigheten i Oslo. Og Kohn kan da også leses som at han tar flere med i uttalelsen: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke lenger på at Gud intervenerer», siteres han på. 

Det er to grunner til at uttalelsen grep tak i meg. To dager etterpå fikk jeg sammen med familien min anledning til å besøke Auschwitz og Birkenau i Polen, to av utryddelsesleirene i holocaust. Det gjorde inntrykk. Jeg har likevel ingen forutsetninger for å fatte hva det betyr å miste familien sin for nazi-Tysklands hender. Slike forutsetninger har Ervin Kohn, og derfor er det med ærefrykt jeg skriver dette innlegget.

Med besøket i Auschwitz-Birkenau på netthinnen, kan Kohns forklaring i artikkelen 21. juni oppleves enda mer naturlig og ubestridelig: «Gud hadde ikke latt hele min familie bli drept dersom han ønsket å intervenere.» Selv om jeg altså ikke kan fatte dybden i Kohns erfaring her, er det de siste dagene blitt enda lettere å erkjenne at Kohn og andre i hans situasjon, kan oppleve det slik. Likevel – og uten å behøve å gå inn på det ondes problem – åpner det seg et spørsmål hos meg som jeg mener det er verdt å grunne over.    

Verbet «intervenere» betyr å «gripe inn» eller å «gå imellom». Det er dette den jødiske forstanderen «ikke lenger» kan tro på at Gud gjør. Med «ikke lenger» (min uthevelse) kan han leses som å mene at holocaust representerer en endring i Guds aktivitetsnivå, men det går ikke tydelig fram.

Spørsmålet jeg finner det rimelig å stille, er på hvilken bakgrunn Kohn feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn – dersom han altså ikke tror på at Gud intervenerer i historien. Trossamfunnet Kohn leder, beskriver seg selv å ha «den ortodokse form av jødedom» som «felles praksis».

Sabbatsfeiringen tar jo nettopp utgangspunkt i at Gud griper inn. Eksempelvis i Josvas bok kap. 24 får vi en veldig oppsummering av jødenes historie fra Abraham av, via utfrielsen fra Egypt og fram til jødefolket med Guds hjelp inntok løftelandet vi i dag kjenner som Israel. Gjennom Josva konkluderer Gud slik: «Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet.»

Etter 2000 år med profetert landflyktighet fra dette landet, fikk jødene – slik jeg ser det – landet tilbake i 1948, slik det også var profetert. Vil Ervin Kohn avvise at dette er eksempler på at Gud nettopp har intervenert i jødefolkets historie? Bibelen lærer oss også at Gud fremdeles har planer med sitt jordiske folk, jødene.

Guds viktigste inngripen i historien var at hans sønn, Jesus, ble menneske, døde for vår synd og skyld og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Også Jesus var jøde og slik sett del av jødefolkets historie fra Abraham av. Ervin Kohn anerkjenner nok ikke Jesus som jødenes Messias, men det gjør ikke følgende spørsmål mindre relevant: Hvilken historie sitter Kohn igjen med for jødefolket han er en del av, dersom han ikke regner med Guds intervensjon? At Ervin Kohn erklærer seg å tilhøre en «rasjonalistisk» – fornuftsbasert – tradisjon i Det Mosaiske Trossamfund, svekker ikke behovet for å besvare dette spørsmålet. 

Bilde: Israelittenes utferd fra fangenskapet i Egypt, malt av James Jacques Joseph Tissot cirka 1896-1902. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS. 

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 28.06.18.

Bedrifter og organisasjoner kan ta det med ro. Pride er ikke interessert i regnbuefarget PR-støtte i juni.

«– Kan bli uthengt om man ikke bruker regnbuefargene», lyder en advarende sitat-overskrift i Dagen 29. juni. Sitatet stammer fra reklameekspert Trond Blindheim ved Høgskolen i Kristiania.

Regnbuefargene finnes i disse dager overalt i det offentlige rom. Flere store organisasjoner har også laget egen regnbuelogo på sosiale medier. Dagen nevner Redd Barna, KFUK-KFUM, DNB, Nordea, Avinor, Norsk legeforening, Norsk studentforening “og omtrent samtlige” politiske partier i Norge – foruten intervjuobjekt Blindheims egen arbeidsplass. Ifølge Vårt Land 28. juni har hotellkjeden Clarion Hotel kjønnsnøytrale toaletter i Pride-uken.

Trond Blindheim sier at “store forretningsaktører som DNB kunne risikert å miste kunder dersom de hadde uttalt at de ikke ville endre logoen».

Reklameeksperten tror imidlertid ikke at det er forretnings- eller PR-messige årsaker som først og fremst ligger til grunn for det midlertidige hamskiftet, men at man endrer logo for å «vise medmenneskelighet (…) og sympati og solidaritet med LHBT-bevegelsen» (LHBT = lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Det blir, mener Blindheim, som å «støtte en annen god sak».

De siste dagene har vi imidlertid fått høre helt andre synspunkter fra de som disse logoskiftene er ment å støtte. Den homofile britiske samfunnsdebattanten Amrou Al-Kadhi framholder i den britiske avisen The Guardian 19. juni blant annet at kommersielle aktører utnytter Pride som reklame. Overfor Vårt Land 28. juni utdyper han på denne måten:

– Jeg tror ikke det hjelper LHBT-bevegelsens sak at flere store selskaper går i Pride-paraden. Mange av selskapene som deltar, gjør det for PR, uten å dele bevegelsens agenda.

Al-Kadhi mener det er «altfor enkelt og overfladisk å delta i Pride én dag uten å ha en LHBT-politikk også resten av året». I Vårt Land får han støtte fra den norske samfunnsdebattanten Nora Mehsen. «Hva som er initiativ for å tjene penger og initiativ som tar samfunnsansvar, er vanskelig å vite», sier hun. Mehsen mener at «kampen for likestilling skal skje hele året, ikke bare denne uken».

Og i Vårt Land 29. juni kommer festivalstyret for Oslo Pride selv på banen. Stein Runar Østigaard mener den norske storbanken henger seg på regnbuebølgen uten å være genuint opptatt av homofiles rettigheter.

– Markedsavdelingen slenger det bare på fordi det er det man gjør i dag», siteres Østigaard på.

Vårt Land kobler dette til «Corporate social responsibility» – det at bedrifter forventes å vise samfunnsansvar blant annet når det gjelder menneskerettigheter. Et slikt engasjement kan ha gunstige effekter for bedriftenes omdømme.

Men representanten for festivalstyret i Oslo Pride forventer at virksomhetene som «smykker seg med regnbueflagget», også «jobber aktivt med inkludering».

Professor Peggy Simic Brønn ved Institutt for kommunikasjon og kultur på BI er langt på vei enig: – Støtter man en bevegelse fra start, vil det gagne bedriftens omdømme, men om man slenger seg på når bevegelsen har lyktes, tar det seg dårlig ut, sier hun til Vårt Land.

Overfor Vårt Land uttaler DNB at “det er viktig for oss at alle som jobber i DNB, vet at dette er en arbeidsplass som verdsetter alle ansatte, uavhengig av legning, kjønn, alder og bakgrunn”.

Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som «rettigheter», kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride

Regnbuefargene er ikke lenger noe nøytralt symbol. Gard Sandaker-Nielsen – som lenge har vært sentral i LHBT-bevegelsen og er leder for Åpen folkekirke – sa følgende til Dagen 2. august i fjor: «Det er vanskelig eller kanskje umulig å komme utenom at regnbuen og -flagget i dag vil assosieres med homokamp og frigjøring».

Virksomheter som i disse dager føler seg presset til å fronte med regnbuefargene eller ha representanter i Pride-parader, har nå fått nye momenter å ta med i vurderingen. Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som rettigheter, kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride.

Foto Andrejj julij 2004/Wikimedia Commons

Først publisert på dagensdebatt.no 29.06.18.

Øystein Gjerme hevder at Dagen «tar i bruk» Kristen-Norge. Mener pastoren at denne delen av det norske samfunnet skal ligge «ubrukt»?

«Kristen-Norge og Dagen er (…) uløselig sammenknyttet», skrev Vebjørn Selbekk i Dagens signerte lørdagsleder 9. juni. Siden grunnleggelsen i 1919, fortsatte sjefredaktøren, har Dagen vært «det mediet som kjenner Kristen-Norge mest på pulsen. Som forstår og verdsetter kristent arbeid mest».

Én papiravisdag senere, 11. juni, langer Øystein Gjerme ut med det stikk motsatte budskap. Hovedpastoren i Salt Bergenskirken «mistenker» at Dagen-redaksjonen har «mistet kontakten med det idealistiske arbeidet som skjer på grasroten, og (…) følger en linje som skader det som skulle være Dagens felles sak med kristenfolket».

Bakgrunnen er en sak i lørdagsavisa der Dagen setter søkelys på at et navngitt medlem av lovsangsteamet i Gjermes menighet også spilte på Regnbuedagene Bergen Pride, som ble arrangert av en interesseorganisasjon for homofile i tiden 2. til 9. juni.

Gjerme mener dette er et eksempel på det han altså hevder er Dagens «bruk av Kristen-Norge». La oss stoppe opp litt for dette uttrykket. Hva er det Gjerme mener med det? For det første synes det å være det at Dagen skriver om Kristen-Norge. Her er avisen åpenbart «skyldig». I neste avsnitt påstår Gjerme at Dagen er avhengig av å «feilsøke», «mistenkeliggjøre» og «henge ut» for i det hele tatt å kunne gi ut avisen. Her er det smått med dokumentasjonen. Dagen bør i stedet, anviser Salt-pastoren – som her går inn i velkjent spor – «fremme saker som tjener Kristen-Norge».

Dersom Dagen altså «bruker» Kristen-Norge – og det skulle være kritikkverdig – må det følge av det at Kristen-Norge skal las være, få holde på med sitt i ro og fred – være ubrukt, for å holde oss i bildet. Man skal slippe å utsettes for journalistikk der det er fare for at feil avsløres – det er å «bruke oss feilaktig», oppfatter jeg at Gjerme mener.

I innledningen til 2. Kor 3 finner vi et interessant avsnitt i denne sammenheng. Paulus stiller retoriske spørsmål til menigheten i Korint – spørsmål der svaret gir seg selv: «Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi kanskje anbefalingsbrev til dere eller fra dere, slik som visse andre? Dere er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.» Paulus gjorde ikke noe forsøk på å gjemme bort menigheten i Korint. Tvert imot – menighetens liv og levnet lå åpent for observasjon. Og dette var også det som skulle være apostelens attest. Jeg har i tidligere innlegg blant annet i Dagen påvist hvordan Lukas, nesten på journalistisk vis i Apostlenes gjerninger, avslører en rekke ubehageligheter fra de første tiårene av historien til den kristne menighet.

Det som «tjener Kristen-Norge», Øystein Gjerme, er at et sannferdig bilde også av denne delen av samfunnet trer fram. At et medlem av et lovsangsteam anser en festival av og for homofile som lever ut sine følelser, som en «feiring av kjærligheten», er verdt å sette spørsmålstegn ved. Det samme er Gjermes egen påstand om at «det er ingen verdimessig eller ideologisk sammenheng» mellom å spille på en festival der man feirer et levesett som Bibelen i sterke ordelag advarer mot, og å være et ledd i ledelsen av menighetens gudstilbedelse.

Så kunne Dagen, etter mitt syn som pressemann, ha vurdert ikke å identifisere den aktuelle personen og menigheten vedkommende er med i. Men saken i seg selv er prinsipiell nok til å bli omtalt, sammenlignbart med da Sambåndet skrev om at et band med tilknytning til Bethel Church, spilte på UL.

En fri og oppsøkende presse tjener alle samfunnssegmenter – også det kristne. Så er det pressens ansvar alltid å ha en aktverdig grunn for publisering, og det må Øystein Gjerme gjerne kontrollere oss på.

Først publisert i Dagens papirutgave 13. juni.

Bilde: Øystein Gjerme under iFokus konferansen i Buen kulturhus, Mandal 2014. Kilde: Oasen/Wikimedia Commons