Man kan spørre hvor gjennomtenkt det er når Vårt Land på lederplass karakteriserer spørsmål knyttet til lovene om ekteskap og abort, som «ubetydelige politisk».

I lederen for 20. august viser Vårt Land til reaksjonene som har oppstått på at en presteordinert KrF-representant viet et likekjønnet par. Avisen mener disse reaksjonene er «et symptom på et større problem som (…) angår (…) hele Kristen-Norge». Kristenvelgerne bør «heve blikket» fra spørsmål om ekteskapsloven, selvbestemt abort og sider ved støtten til Israel – for å kunne bevare KrF som et samlende «fellesprosjekt». De nevnte sakene «er selvsagt ikke ubetydelige teologisk, men de er faktisk ubetydelige politisk», hevder avisen.

I lederen 7. desember i fjor, under en annen sjefredaktør enn dagens, blir de da mer generelt formulerte temaene «abort, Israel og ekteskapslov» karakterisert som «samfunnsspørsmål» og «etiske spørsmål» og satt opp mot «lærespørsmål» og «den tradisjonelle forkynnelsen av synd og nåde på lavkirkelige bedehus og møtelokaler».

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning. Det er umulig å skille lover som henholdsvis gir mennesker rett til å ta liv og omdefinerer ekteskapet, fra læren om Gud (teologi), og det er overfladisk å hevde at spørsmål knyttet til selvbestemt abort og en endret forståelse av ekteskap, er «ubetydelige» i politikken.

Ekteskapet var i den forrige ekteskapsloven mellom én mann og én kvinne. Det er bare en slik forening som gir mulighet for å bære fram felles barn og som dermed gjør at samfunnet videreføres. En lov som definerer ekteskap som også å være mellom likekjønnede, er en fundamental endring som åpner for barn som ikke er i slekt med sine omsorgspersoner.

Samtidig er ekteskap og fruktbarheten det gir mulighet for, en del av Guds skaperordning og -vilje: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (2. Mos 2,24). Ekteskapet er også utgangspunktet for menneskets første gudgitte oppdrag: «(…) til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (…)» (1. Mos 1,27–28). Å være skapt i Guds bilde, som det også står i 1. Mos 1,27, er utgangspunktet for mennesket som kulturskaper og forvalter og for en rett forståelse av synd og nåde. Dette har også rent samfunnsmessige implikasjoner.

Abort handler om å sette en stopper for at et liv blir født. I svensk debatt framstilles nå den gravide kvinnens «selvbestemmelse» om dette utelukkende som et gode, uten med ett ord å nevne kvinnens nå forskerbekreftede samvittighet. På den ene siden berører dette dermed det helt fundamentale i et samfunn. At samfunnet har lover mot å ta livet av mennesker som befinner seg utenfor livmoren, springer på den andre siden ut av budet i 2. Mos 20,13 om at «du skal ikke slå i hjel».

Jødefolket har på den samfunnsmessige siden folkerettslig fått et land i det bibelske Israel. På den «teologiske siden» springer dette ut fra Guds suverene og gjeldende utvelgelse av – og løfter til – dette folket.

Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk

Samtidig som ekteskapsdefinisjon og selvbestemt abort altså handler om vitale interesser for menneske og samfunn, har de et bibelsk og læremessig utgangspunkt og forankring som det ikke er mulig å skille dem fra. Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk. I lederen 20. august hevdes de også å være uten «realpolitisk betydning». En tanke om at man kan la fundamentale spørsmål ligge fordi det på et gitt tidspunkt synes umulig å endre dem, framstår lite prinsipiell. Vi vet eksempelvis ennå svært lite om hvilke konsekvenser det omdefinerte ekteskapet får. Og hvorfor skal vi i det hele tatt ha et politisk parti som Kristelig Folkeparti (min kursivering) dersom det ikke skiller seg ut fra de øvrige?

Bildetekst: «O store Gud, lad ægtestand af dig velsignet være», lød teksten på dette bildet som var en del av utstillingen til Valdres folkemuseum i 2016. 

Først publisert på verdidebatt.no og i Vårt Lands papirutgave 24.08.18.

Å høre en jødisk forstander si at han ikke tror på at Gud griper inn, er ganske sterkt.

Det er i Vårt Lands papirutgave 21. juni uttalelsen kommer, og det er Ervin Kohn som tar ordene i sin munn. Han er styreleder i Det Mosaiske Trossamfund og forstander for den jødiske menigheten i Oslo. Og Kohn kan da også leses som at han tar flere med i uttalelsen: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke lenger på at Gud intervenerer», siteres han på. 

Det er to grunner til at uttalelsen grep tak i meg. To dager etterpå fikk jeg sammen med familien min anledning til å besøke Auschwitz og Birkenau i Polen, to av utryddelsesleirene i holocaust. Det gjorde inntrykk. Jeg har likevel ingen forutsetninger for å fatte hva det betyr å miste familien sin for nazi-Tysklands hender. Slike forutsetninger har Ervin Kohn, og derfor er det med ærefrykt jeg skriver dette innlegget.

Med besøket i Auschwitz-Birkenau på netthinnen, kan Kohns forklaring i artikkelen 21. juni oppleves enda mer naturlig og ubestridelig: «Gud hadde ikke latt hele min familie bli drept dersom han ønsket å intervenere.» Selv om jeg altså ikke kan fatte dybden i Kohns erfaring her, er det de siste dagene blitt enda lettere å erkjenne at Kohn og andre i hans situasjon, kan oppleve det slik. Likevel – og uten å behøve å gå inn på det ondes problem – åpner det seg et spørsmål hos meg som jeg mener det er verdt å grunne over.    

Verbet «intervenere» betyr å «gripe inn» eller å «gå imellom». Det er dette den jødiske forstanderen «ikke lenger» kan tro på at Gud gjør. Med «ikke lenger» (min uthevelse) kan han leses som å mene at holocaust representerer en endring i Guds aktivitetsnivå, men det går ikke tydelig fram.

Spørsmålet jeg finner det rimelig å stille, er på hvilken bakgrunn Kohn feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn – dersom han altså ikke tror på at Gud intervenerer i historien. Trossamfunnet Kohn leder, beskriver seg selv å ha «den ortodokse form av jødedom» som «felles praksis».

Sabbatsfeiringen tar jo nettopp utgangspunkt i at Gud griper inn. Eksempelvis i Josvas bok kap. 24 får vi en veldig oppsummering av jødenes historie fra Abraham av, via utfrielsen fra Egypt og fram til jødefolket med Guds hjelp inntok løftelandet vi i dag kjenner som Israel. Gjennom Josva konkluderer Gud slik: «Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet.»

Etter 2000 år med profetert landflyktighet fra dette landet, fikk jødene – slik jeg ser det – landet tilbake i 1948, slik det også var profetert. Vil Ervin Kohn avvise at dette er eksempler på at Gud nettopp har intervenert i jødefolkets historie? Bibelen lærer oss også at Gud fremdeles har planer med sitt jordiske folk, jødene.

Guds viktigste inngripen i historien var at hans sønn, Jesus, ble menneske, døde for vår synd og skyld og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Også Jesus var jøde og slik sett del av jødefolkets historie fra Abraham av. Ervin Kohn anerkjenner nok ikke Jesus som jødenes Messias, men det gjør ikke følgende spørsmål mindre relevant: Hvilken historie sitter Kohn igjen med for jødefolket han er en del av, dersom han ikke regner med Guds intervensjon? At Ervin Kohn erklærer seg å tilhøre en «rasjonalistisk» – fornuftsbasert – tradisjon i Det Mosaiske Trossamfund, svekker ikke behovet for å besvare dette spørsmålet. 

Bilde: Israelittenes utferd fra fangenskapet i Egypt, malt av James Jacques Joseph Tissot cirka 1896-1902. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS. 

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 28.06.18.

Bedrifter og organisasjoner kan ta det med ro. Pride er ikke interessert i regnbuefarget PR-støtte i juni.

«– Kan bli uthengt om man ikke bruker regnbuefargene», lyder en advarende sitat-overskrift i Dagen 29. juni. Sitatet stammer fra reklameekspert Trond Blindheim ved Høgskolen i Kristiania.

Regnbuefargene finnes i disse dager overalt i det offentlige rom. Flere store organisasjoner har også laget egen regnbuelogo på sosiale medier. Dagen nevner Redd Barna, KFUK-KFUM, DNB, Nordea, Avinor, Norsk legeforening, Norsk studentforening “og omtrent samtlige” politiske partier i Norge – foruten intervjuobjekt Blindheims egen arbeidsplass. Ifølge Vårt Land 28. juni har hotellkjeden Clarion Hotel kjønnsnøytrale toaletter i Pride-uken.

Trond Blindheim sier at “store forretningsaktører som DNB kunne risikert å miste kunder dersom de hadde uttalt at de ikke ville endre logoen».

Reklameeksperten tror imidlertid ikke at det er forretnings- eller PR-messige årsaker som først og fremst ligger til grunn for det midlertidige hamskiftet, men at man endrer logo for å «vise medmenneskelighet (…) og sympati og solidaritet med LHBT-bevegelsen» (LHBT = lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Det blir, mener Blindheim, som å «støtte en annen god sak».

De siste dagene har vi imidlertid fått høre helt andre synspunkter fra de som disse logoskiftene er ment å støtte. Den homofile britiske samfunnsdebattanten Amrou Al-Kadhi framholder i den britiske avisen The Guardian 19. juni blant annet at kommersielle aktører utnytter Pride som reklame. Overfor Vårt Land 28. juni utdyper han på denne måten:

– Jeg tror ikke det hjelper LHBT-bevegelsens sak at flere store selskaper går i Pride-paraden. Mange av selskapene som deltar, gjør det for PR, uten å dele bevegelsens agenda.

Al-Kadhi mener det er «altfor enkelt og overfladisk å delta i Pride én dag uten å ha en LHBT-politikk også resten av året». I Vårt Land får han støtte fra den norske samfunnsdebattanten Nora Mehsen. «Hva som er initiativ for å tjene penger og initiativ som tar samfunnsansvar, er vanskelig å vite», sier hun. Mehsen mener at «kampen for likestilling skal skje hele året, ikke bare denne uken».

Og i Vårt Land 29. juni kommer festivalstyret for Oslo Pride selv på banen. Stein Runar Østigaard mener den norske storbanken henger seg på regnbuebølgen uten å være genuint opptatt av homofiles rettigheter.

– Markedsavdelingen slenger det bare på fordi det er det man gjør i dag», siteres Østigaard på.

Vårt Land kobler dette til «Corporate social responsibility» – det at bedrifter forventes å vise samfunnsansvar blant annet når det gjelder menneskerettigheter. Et slikt engasjement kan ha gunstige effekter for bedriftenes omdømme.

Men representanten for festivalstyret i Oslo Pride forventer at virksomhetene som «smykker seg med regnbueflagget», også «jobber aktivt med inkludering».

Professor Peggy Simic Brønn ved Institutt for kommunikasjon og kultur på BI er langt på vei enig: – Støtter man en bevegelse fra start, vil det gagne bedriftens omdømme, men om man slenger seg på når bevegelsen har lyktes, tar det seg dårlig ut, sier hun til Vårt Land.

Overfor Vårt Land uttaler DNB at “det er viktig for oss at alle som jobber i DNB, vet at dette er en arbeidsplass som verdsetter alle ansatte, uavhengig av legning, kjønn, alder og bakgrunn”.

Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som «rettigheter», kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride

Regnbuefargene er ikke lenger noe nøytralt symbol. Gard Sandaker-Nielsen – som lenge har vært sentral i LHBT-bevegelsen og er leder for Åpen folkekirke – sa følgende til Dagen 2. august i fjor: «Det er vanskelig eller kanskje umulig å komme utenom at regnbuen og -flagget i dag vil assosieres med homokamp og frigjøring».

Virksomheter som i disse dager føler seg presset til å fronte med regnbuefargene eller ha representanter i Pride-parader, har nå fått nye momenter å ta med i vurderingen. Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som rettigheter, kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride.

Foto Andrejj julij 2004/Wikimedia Commons

Først publisert på dagensdebatt.no 29.06.18.

Øystein Gjerme hevder at Dagen «tar i bruk» Kristen-Norge. Mener pastoren at denne delen av det norske samfunnet skal ligge «ubrukt»?

«Kristen-Norge og Dagen er (…) uløselig sammenknyttet», skrev Vebjørn Selbekk i Dagens signerte lørdagsleder 9. juni. Siden grunnleggelsen i 1919, fortsatte sjefredaktøren, har Dagen vært «det mediet som kjenner Kristen-Norge mest på pulsen. Som forstår og verdsetter kristent arbeid mest».

Én papiravisdag senere, 11. juni, langer Øystein Gjerme ut med det stikk motsatte budskap. Hovedpastoren i Salt Bergenskirken «mistenker» at Dagen-redaksjonen har «mistet kontakten med det idealistiske arbeidet som skjer på grasroten, og (…) følger en linje som skader det som skulle være Dagens felles sak med kristenfolket».

Bakgrunnen er en sak i lørdagsavisa der Dagen setter søkelys på at et navngitt medlem av lovsangsteamet i Gjermes menighet også spilte på Regnbuedagene Bergen Pride, som ble arrangert av en interesseorganisasjon for homofile i tiden 2. til 9. juni.

Gjerme mener dette er et eksempel på det han altså hevder er Dagens «bruk av Kristen-Norge». La oss stoppe opp litt for dette uttrykket. Hva er det Gjerme mener med det? For det første synes det å være det at Dagen skriver om Kristen-Norge. Her er avisen åpenbart «skyldig». I neste avsnitt påstår Gjerme at Dagen er avhengig av å «feilsøke», «mistenkeliggjøre» og «henge ut» for i det hele tatt å kunne gi ut avisen. Her er det smått med dokumentasjonen. Dagen bør i stedet, anviser Salt-pastoren – som her går inn i velkjent spor – «fremme saker som tjener Kristen-Norge».

Dersom Dagen altså «bruker» Kristen-Norge – og det skulle være kritikkverdig – må det følge av det at Kristen-Norge skal las være, få holde på med sitt i ro og fred – være ubrukt, for å holde oss i bildet. Man skal slippe å utsettes for journalistikk der det er fare for at feil avsløres – det er å «bruke oss feilaktig», oppfatter jeg at Gjerme mener.

I innledningen til 2. Kor 3 finner vi et interessant avsnitt i denne sammenheng. Paulus stiller retoriske spørsmål til menigheten i Korint – spørsmål der svaret gir seg selv: «Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi kanskje anbefalingsbrev til dere eller fra dere, slik som visse andre? Dere er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.» Paulus gjorde ikke noe forsøk på å gjemme bort menigheten i Korint. Tvert imot – menighetens liv og levnet lå åpent for observasjon. Og dette var også det som skulle være apostelens attest. Jeg har i tidligere innlegg blant annet i Dagen påvist hvordan Lukas, nesten på journalistisk vis i Apostlenes gjerninger, avslører en rekke ubehageligheter fra de første tiårene av historien til den kristne menighet.

Det som «tjener Kristen-Norge», Øystein Gjerme, er at et sannferdig bilde også av denne delen av samfunnet trer fram. At et medlem av et lovsangsteam anser en festival av og for homofile som lever ut sine følelser, som en «feiring av kjærligheten», er verdt å sette spørsmålstegn ved. Det samme er Gjermes egen påstand om at «det er ingen verdimessig eller ideologisk sammenheng» mellom å spille på en festival der man feirer et levesett som Bibelen i sterke ordelag advarer mot, og å være et ledd i ledelsen av menighetens gudstilbedelse.

Så kunne Dagen, etter mitt syn som pressemann, ha vurdert ikke å identifisere den aktuelle personen og menigheten vedkommende er med i. Men saken i seg selv er prinsipiell nok til å bli omtalt, sammenlignbart med da Sambåndet skrev om at et band med tilknytning til Bethel Church, spilte på UL.

En fri og oppsøkende presse tjener alle samfunnssegmenter – også det kristne. Så er det pressens ansvar alltid å ha en aktverdig grunn for publisering, og det må Øystein Gjerme gjerne kontrollere oss på.

Først publisert i Dagens papirutgave 13. juni.

Bilde: Øystein Gjerme under iFokus konferansen i Buen kulturhus, Mandal 2014. Kilde: Oasen/Wikimedia Commons

I stedet for å gjenta påstanden om at det er få kristne stemmer i samfunnsdebatten, bør man ta seg bryet med å se etter de som faktisk er der.

Når ledere fra lavkirkelige organisasjoner og frikirkeligheten i det hele tatt ytrer seg offentlig, er det om «kirkelige, interne spørsmål», og det kommer ikke skikkelig fram om «om de ønsker å være en kristen stemme i offentligheten». I samfunnsspørsmål stoler de på unntaket blant dem, Misjonssambandets Espen Ottosen, og aller helst vil de bare «forkynne evangeliet og bygge menighet».

Slik oppfatter jeg budskapet i kommentaren til konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land 12. mai. Utgangspunktet for Gjøsunds innlegg er henvendelser han har fått fra kristne, også i lederposisjoner, som ønsker seg at Vårt Land skal ta stilling på deres vegne. Gjøsund sender nå utfordringen tilbake.

La oss med en gang slå fast at det å «forkynne evangeliet og bygge menighet» faktisk er lekmannsbevegelsens fremste kall. Jeg er imidlertid enig med Gjøsund i at det ikke trenger å være til skade for dette å bringe kristne perspektiver inn i samfunnsdebatten. Dernest er det ingen tvil om at i alle fall den konservative delen av norsk kristenhet, hvori opptatt Indremisjonsforbundet (ImF) der jeg selv er ansatt, svært ofte opplever seg velkomment representert av Espen Ottosens kunnskapsrike, aktuelle og velformulerte ytringer i medier med både et kristent og sekulært utgangspunkt. Likevel leste jeg Gjøsunds kommentar med blandede følelser.

Det er ikke første gang min yrkesbror fremmer påstanden om en heller taus lavkirkelighet. Mot slutten av perioden fra Kirkemøtets nei i 2014 til å endre Den norske kirkes lære om ekteskapet, til «omkampen» på Kirkemøtet i 2016, rykket Gjøsund ut på Twitter og hevdet at det hadde skortet på de konservatives frimodighet i debatten i disse to årene. Han syntes lite rokket i denne overbevisningen av de bidragene i embets medfør eksempelvis jeg selv kunne vise til.

På NRK Ytring 24. september i fjor fremmet forfatter Arne Berggren tilsvarende synspunkter: «Forleden møtte jeg en fyr innen riksmediene som slo armene oppgitt ut og hevdet at det ofte er dønn umulig å få kristne folk til å stille opp og mene ting i nyhetene. Det er de samme to–tre ansiktene (Espen Ottosen og Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, min anm.) som går igjen. Så hvor er de kristne talsfolkene, egentlig», spurte Berggren. Ubeskjedent nok skulle jeg likt å vite hvem denne «fyren innen riksmediene» er. Som en av «talsfolkene» for ImF har i alle fall ikke jeg hørt noe fra ham!

Jeg mener faktisk at påstanden om at Espen Ottosen står alene, ikke holder vann. En viktig grunn til at det likevel kan se slik ut, er at debattredaktørene og andre som fremmer denne påstanden, synes å lide av et «Oslo-syndrom». En undersøkelse publisert i fagbladet Journalisten i desember 2011 viste eksempelvis at mens ansatte i de tre største Oslo-avisene gjestet det prestisjefylte NRK-programmet Dagsnytt Atten totalt 177 ganger i perioden januar–november 2011, måtte de tre største regionavisene nøye seg med til sammen 12 besøk. 

Har Alf Gjøsund og Vårt Land et bevisst forhold til hvem avisen selv ringer til for å be om en kommentar i aktuelle saker? Har man bygget opp et persongalleri? Det virker ikke slik, og i radio- og tv-studioene synes altså geografiske forhold å være nokså avgjørende (redaksjonssjef for debatt Halvor Finess Trettvoll i NRK bekrefter det langt på vei her). De aller fleste kristne organisasjoner holder seg i dag med egne medieavdelinger som kan kontaktes – dersom man virkelig er interessert i et mer variert utvalg av stemmer.

Dernest er det interessant å spørre hvordan Gjøsund definerer det han kaller «den politiske og intellektuelle samtalen», som han altså mener at lavkirkelige ledere langt på vei er fraværende i, og hvordan denne skiller seg fra «kirkelige» spørsmål. I kommentaren nevner han følgende som eksempler på emner han har utfordret lavkirkelige ledere til selv å mene noe om: «Støtte til Israel. Eller til palestinerne. Ja eller nei til selvbestemt abort, til likekjønnet vigsel, til en prioritert folkekirke, til samboerskap, til et tredje kjønn, til den katolske kirke, til klimatiltak, til flyktninger, til islam». Mener Gjøsund virkelig at det er vanskelig å finne eksempler på at andre lavkirkelige enn Espen Ottosen har uttalt seg om slike ting? 

Jeg tror mye av dette koker ned til hvor lavkirkeligheten uttaler seg – eller slipper til. Det finnes en rik flora av kristne organisasjonsblader i Norge (ett av dem er Sambåndet, og vår redaksjon mottar over 50 andre bladtitler). Her vil landets debattredaktører og -arrangører finne meningsbærende stemmer innen lav- og frikirkeligheten som man kan velge å løfte fram. For alle de stemmene som preger samfunnsdebatten i dag, gjelder det jo at de har begynt et sted. Det handler om å oppdage nye.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 16.05.18. Ovenstående er en litt lengre versjon. Ligger også på verdidebatt.no som kommentar under Gjøsunds innlegg.