Spørsmålet er ikke om det formelt finnes «et rom» i Den norske kirke for Bibelens lære om ekteskapet. Spørsmålet er om det reelt sett er anledning til å ta dette «rommet» i bruk.

«Rommet for to syn har ikke blitt endret», hevder leder for Åpen folkekirke (ÅF), Gard R. Sandaker-Nielsen, i et intervju med Kristelig Pressekontor (publisert i Dagen 9. april).

Nei, formuleringen fra Kirkemøtet i 2016 står der fortsatt: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.»

Spørsmålet som bør bli påtrengende ikke minst for ÅF, er imidlertid om dette «rommet» i det hele tatt kan brukes til noe.

Bispeutnevnelsene i Stavanger, ikke minst den siste, illustrerer dette. Hvor vil ÅF-flertallet i Kirkerådet gå inn for å utnevne en biskop med et klassisk ekteskapssyn når de ikke gjør det nettopp i et konservativt bispedømme som Stavanger, der også det kirkelige forhåndsvotumet var krystallklart?

Sandaker-Nielsen gikk offentlig ut med en klar forventning om at Anne Lise Ådnøy, som vier likekjønnede, skulle bli utnevnt. Hvor ble det da av «rommet» i hans tenkning for de med et klassisk ekteskapssyn – og det nettopp i et konservativt bispedømme?

I diskusjonen som har oppstått om hvorvidt ÅF bør legges ned, argumenterer Sandaker-Nielsen også på en måte som viser at han ikke mener at noen skal benytte seg av det «rommet» som formelt eksisterer. Kronargumentet fra lederen av ÅF mot nedlegging er at det finnes noen bispedømmer der samlivsform blir vektlagt ved ansettelser.

Er Gard R. Sandaker-Nielsen klar over at likestillings- og diskrimineringsloven faktisk hjemler dette? Er han videre klar over at de som benytter seg av denne lovhjemmelen ved ansettelser, kan tenkes å gjøre det fordi de har et klassisk, bibeltro syn på ekteskapet? Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv? Forstår Sandaker-Nielsen ikke at disse bispedømmerådene forsøker å benytte seg av det «rommet» han hevder er tilgjengelig for dem? Har han tenkt over at han med sine ambisjoner om å skaffe flertall for ÅF også i disse bispedømmene, vil resultere i at «rommet» blir ubeboelig også her?

Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv?

Historiebeskrivelsen til lederen for Åpen folkekirke er ellers av det tragikomiske slaget. Han mener ÅF «ikke har skapt noe uenighet i Den norske kirke». Sandaker-Nielsen overser fullstendig at fram til 2015 var Den norske kirke i pakt med den læren den verdensvide kirke fortsatt har om at det bare finnes ett syn på ekteskapet. Det er det som Bibelen har – om en livslang pakt mellom én mann og én kvinne. Vedtaket i Metodistkirkens globale kirkesamfunn er et aktuelt eksempel på dette.

Da de som ville innføre en bibelfremmed ekteskapslære, ble nedstemt på kirkemøtet i 2014, valgte de ikke å akseptere et demokratisk fattet vedtak, men satte seg fore å ta makten i kirken for å omstyrte det. I forkant av årets kirkevalg er ÅF opptatt av å konsolidere og utvide denne makten.

Det gir liten troverdighet for en husvert å rose seg av et rom som står tomt, Gard R. Sandaker-Nielsen.

Bildetekst: Gard R. Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke sier de ønsker å ha de konservative med i kirken og at rommet for to syn ikke har blitt mindre. FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Først publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 16.04.19.

Les også innlegg fra Egil Morland om samme emne. 

Når Kirkemøtet nå har fratatt menighetsmøtet rett til å bestemme over hvilke liturgier som skal innføres, er ikke Den norske kirke (DNK) lenger lokal. Siste rest av mening med å være medlem har dermed forsvunnet for min del, og jeg har meldt meg ut.

  • Jeg vurderte sterkt å melde meg ut etter Kirkemøtets vedtak i april 2016 om å si ja til kirkelig vigsel av likekjønnede par. Men så ble jeg værende likevel fordi det jo fremdeles ikke var vedtatt noen liturgi for dette.
  • Enda nærmere en utmelding var jeg da Kirkemøtet i januar 2017 vedtok en “ekteskapsliturgi” for likekjønnede – en liturgi som selvsagt ikke kunne vise til noe bibelsk grunnlag for slike “ekteskap”. Men så ble det klart at menighetsmøtet ifølge Kirkeloven faktisk kunne nekte å innføre både denne og andre nye liturgier. I alle fall mente flere lovkyndige det, og jeg noterte meg at flere menigheter faktisk nektet å ta den nye liturgien i bruk. Dermed ble utmeldingen utsatt enda en gang – for å ha stemmerett i et slikt menighetsmøte. 

Paragraf 11 i Kirkeloven har denne formuleringen: “Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker (salmebøker og liturgier, min anmerkning) i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse”. Kirkemøtet 2019 tettet det som av det liberale flertallet ble oppfattet som et “smutthull” i den første delen av setningen.

Lokalmenighetene tvinges til å bli en viljeløs gjennomfører av Kirkemøtes innfall

I “Kirkeordning for Den norske kirke”, som skal erstatte Kirkeloven, skal det nå hete følgende: Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken når Kirkemøtet har overlatt spørsmålet til menighetsmøtets avgjørelse” (min uthevelse). Dermed tvinges lokalmenighetene til å bli en viljeløs gjennomfører av Kirkemøtes innfall, et Kirkemøte som domineres fullstendig av det Sambåndet på lederplass har beskrevet som en “samfunnsrevolusjonær gruppe” (les: Åpen folkekirke).

Et slikt politisert, ubibelsk rådssystem som har fått verdslig myndighet til å sette seg opp imot Guds uttrykte vilje i Bibelen – og nå tvinger lokalplanet til å gjøre det samme – ønsker jeg ikke å gi legitimitet til. Kristen lære fastsettes ikke ved simpelt flertall. Læren er overlevert.  

Et ubibelsk rådssystem som har fått verdslig myndighet til å sette seg opp imot Guds uttrykte vilje i Bibelen – og nå tvinger lokalplanet til å gjøre det samme – ønsker jeg ikke å gi legitimitet til

Selv om jeg kjenner på sorg med tanke på det jeg oppfatter som gode prester på Jæren som må forholde seg til en arbeidsgiver som motarbeider deres samvittighet og integritet, kan jeg heller ikke legge skjul på at også lokale forhold har spilt inn på min avgjørelse. De menighetene jeg sokner til, Bryne og Time i Jæren prosti, innkalte så langt jeg kjenner til, ikke til menighetsmøte i 2017 for å ta stilling til om den nye vigselsliturgien skulle innføres. Ifølge menighetsbladet Helgedagen ble det i fjor sommer også gjennomført en vigsel av et likekjønnet par i en av disse kirkene. Dermed har altså Kirkemøtets vedtak i 2016 og -17 også satt preg på “mitt” sokn.    

Min juridiske tilknytning vil heretter bli til ImF Trossamfunn.  

Les også: Den rådløse kirken (nettleder på sambåndet.no)

Bildetekst: Kun 34 av Kirkemøtets 112 stemmeberettige delegater stemte for mindretallsforslaget om å ikke vedta ny vigselsliturgi. Foto: Skjermdump fra kirken.no

På oppfordring ble teksten også publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 05.04.19.