Av avisen Dagen ble jeg utfordret til å forestille meg at jeg står midt i Jerusalem på pinsedag for snart 2000 år siden. Sidemannen snur seg mot meg og spør: «Hva er det egentlig som skjer»?

Mitt svar: Her blir Jesu bønn oppfylt om at Gud skulle gi disiplene «sannhetens Ånd» (Joh 14,16-17,26). «Jeg sender over dere det som min Far har lovt», sa Jesus til disiplene (Luk 24,49). Lyden fra himmelen (Apg 2,2a) som «fylte hele huset», minner oss om skyen – Herrens herlighet – som fylte tempelet (1. Kong 8,10-11) etter at ofringene var utført.

Pinsefestens dag kaltes på bibelsk tid for «lovens fødselsdag». Mens Gud på Sinai åpenbarte seg i røyk, er ild symbolet for Guds nærvær på pinsedag, som er menighetens fødselsdag. At disiplene (12 eller om lag 120) talte «i andre tunger» (Apg 2,4) betyr at de talte andre tungemål, altså nasjonale språk (se kart nederst), inspirert av Ånden. (Det greske ordet glossais i Apg 2,4 betyr språk, det samme gjør dialektos i v. 2,8). Det var ikke tungetale slik vi ofte tenker på dette uttrykket. Peter forklarer (Apg 2,14-21) språkunderet ved å vise til profetien i Joel 3,1-2 om at Guds folk skulle tale «profetiske ord» (jf. 1. Kor 14,6).

Dagen: Den hellige ånd har mange «roller». Hvilken er viktigst for deg personlig?

Mitt svar: Mens Jesus er de troendes talsmann overfor Gud, er Den hellige ånd (DHÅ) Guds talsmann overfor oss som tror. Jesus sa blant annet (i Joh 14-16) at DHÅ skal «ta av mitt og forkynne det for dere». DHÅ åpner Ordet for oss. Like viktig er det at DHÅ er Guds segl på oss og vårt pant («første utbetaling») på den fullkomne frelsen (Ef 1,13-14).

Dagen: Bør tungetale og tolkning være en del av moderne menighetsliv?

Mitt svar: Bortsett fra Apg (10,44-46: «hedningenes pinse» og 19,6) er det bare 1. Kor i Det nye testamente som nevner tungetale, og det synes jeg er talende. Paulus er ganske kritisk til tungetale i menighetssammenheng (1. Kor 12 og 14), men tillegger den større plass i personlig andaktsliv (14,4). Apostelen er klar på at tungetale skal følges av tydning (14,27), og da må vi også være det.

Bildetekst: Et alter i en protestantisk kirke, dekorert med røde lys og røde banner og et alterklede med et motiv som forestiller Den hellige ånds virke på pinsedag. Foto: FatherRon2011/Wikimedia Commons

Artikkelen, der også to teologer ble spurt, sto på trykk 13. mai 2016. Lengen på svarene måtte begrenses på grunn av spalteplassen.

Kart Apg 2

«Vær hilset, du jødenes konge!» De romerske soldatenes spott av Jesus treffer meg denne påsken. Bakgrunnen er nok arbeidet i forbindelse med Sambåndets marsutgave med tema om gudsrikeforståelsen. For Jesus skal en gang bli synlig for alle som konge. 

At Jesus ble omtalt som konge var nok noe soldatene hadde fått med seg i forbindelse med Jesu inntog i Jerusalem noen dager tidligere (Joh 12,13) , eller i forbindelse med rettergangen for Pilatus i Antoniaborgen like ved tempelet. Det første spørsmålet Pilatus stiller til Jesus, er dette: «Er du jødenes konge?» (Joh 18,33; Matt 27,11; Mark 15,2; Luk 23,3). Lukas opplyser (23,2) at dette var en del av anklagen de jødiske lederne førte mot Jesus («han sier om seg selv at han er Messias, en konge», så Pilatus suger det ikke av eget bryst. «(…) ham dere kaller jødenes konge» (min uthevelse) siterer Markus Pilatus på (15,12), så dette må ha vært på folkemunne og nådd også guvernørboligen. 

Johannes er den av evangelistene som er mest opptatt av dette i skildringen av resten av avhøret hos Pilatus. Her bekrefter også Jesus at han er konge, og det av fødsel (18,37). Dette synes å ha gjort inntrykk på landshøvdingen. På innskriften som Pilatus hadde fått skrevet til å sette på Jesu kors, sto det: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (19,19 ff). Og når yppersteprestene ber Pilatus endre dette fra et faktum til en påstand («skriv at han sa: Jeg er jødenes konge!», står Pilatus fast: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» Som en god redaktør holder Pilatus her fast på det han mener å ha dekning for – og gir ikke etter for presset. Ettersom teksten var skrevet på både hebraisk, latin og gresk, var det mange som kunne lese sannheten – åpenbart til stor forbitrelse for jødenes ledere.

Intetanende, uforvarende og åpenbart ufrivillig blir de redskaper i Guds hånd for å spre evangeliet!

På denne bakgrunnen blir ordlyden i soldatenes spottende hilsen enda sterkere: «Vær hilset, du jødenes konge!» Intetanende, uforvarende og åpenbart ufrivillig blir de redskaper i Guds hånd for å spre evangeliet! (Den skarlagensrøde kappen, tornekronen og rørstaven som Matteus forteller om (27,27-30), utfyller bildet, men det får være til en annen gang.) Vitnesbyrdet deres minner meg om ypperstepresten Kaifas’ profeti i Joh 12,50: «(…) det er til for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne».

Evangeliet forkynnes på mange måter for de som vil høre!