På reportasje- og kommentarplass i Vårt Land framtrer følgende resonnement: Fordi det finnes lovlig forskjellsbehandling i Norge, bør særlig konservative kristne akseptere at noen muslimer – av religiøse årsaker – ikke vil håndhilse.

Fredag morgen i forrige uke gikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk ut på sosiale medier (se bildet) og mente det var «respektløst» av en ung, muslimsk kvinne ikke å ville håndhilse på den norske kronprinsen. Situasjonen oppsto da kronprinsen besøkte den terrorrammede Al-Noor-moskeen i Bærum. Mange ga uttrykk for at de var enig med Selbekk.

På beste kommentarplass i Vårt Land 28. august går religionsredaktør Alf Gjøsund i rette med Dagen-redaktøren. Hovedargumentet hans er følgende: «Sjefredaktøren i Dagen representerer kristne som anklages for manglende respekt hele tiden: manglende respekt for kvinner, homofile, samboere, gjengifte og mennesker som tar abort. Han burde ha alle forutsetninger for å forstå at det å følge religiøse bud slett ikke trenger å være respektløst.»

Det må være en rimelig tolkning at Gjøsund her sikter til konservative kristne. På hvilket grunnlag han mener vi – for her tar jeg meg selv med – «anklages for manglende respekt», er han taus om.

Et intervju med den aktuelle muslimske kvinnen – ungdomskoordinator Zeliha Acar i Islamsk Råd Norge – i Vårt Land 26. august avsetter imidlertid tydelige spor. Journalisten stiller følgende spørsmål: – Vi skriver av og til om kristne som krever respekt for å si nei til å ansette mennesker i likekjønnet parforhold på kristne skoler og barnehager. Hvordan opplever du det når kristne som selv krever respekt i slike saker, likevel angriper deg for de begrensningene din religion gir deg?

Her er det altså slik at kristne «krever respekt for å si nei til å ansette» noen ut fra samlivsform. Hva grunnlaget er for å kreve denne respekten, sies det heller ikke her noe om, og spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss. Det hele får dermed noe suspekt over seg.

Spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss, og det hele får dermed noe suspekt over seg

Faktum er imidlertid at vi i Norge har noe som heter «lovlig forskjellsbehandling». I paragraf ni i likestillings- og diskrimineringsloven står det følgende: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikke noe om at det bare er kristne, konservative eller ikke, som har lov til å forskjellsbehandle, heller ikkje når det gjelder kjønn eller seksuell orientering. Det går også fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandle gjelder andre ting enn bare forhold som oppfattes å være knyttet til religion.

I regjeringens forslag til denne loven (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i forbindelse med ansettelse er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Upresist, kanskje til og med uredelig

Jeg er ikke nødvendigvis enig med Vebjørn Selbekk i at Zeliha Acar opptrådte respektløst ved ikke å ville håndhilse. Som Gjøsund påpeker, forholdt Acar seg til sin religion slik hun velger å tolke den (andre muslimer er uenig med henne), og hun hilste på en annen måte. Det kan lett slå tilbake på oss selv som kristne dersom vi nekter andre å følge sin trosbaserte overbevisning, så lenge den ikke bryter med norske lover og regler.

Men å antyde at konservative kristne har en særlig plikt til å akseptere en religiøst basert og internt omstridt «håndhilsnekt» under henvisning til at konservative kristne benytter retten til «lovlig forskjellsbehandling», mener jeg er upresist, kanskje til og med uredelig.

Les også: Meningen i spørsmålet.

Først publisert på verdidebatt.no 28.08.19.

Her kan du lese svaret fra Vebjørn Selbekk på Alf Gjøsunds kritikk.

Fri og Pride står for mykje som nokon og ein kvar vil vera kritisk til – om ein bryr seg med å undersøkja. 

«Eg har ikkje tenkt til å rive ned samfunnet sjølv om eg er homo», forsikrar kommentator i Bergens Tidende, Jens Kihl. I eiga avis 18. juni går han i rette med avisa Dagen, som på leiarplass har peikt på at det er vanskeleg å skilja mellom Pride som arrangement og arrangøren.

I Norge er den internasjonale Pride-rørsla representert ved «Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», og det er Fri som er arrangør av paraden. Kihl meiner han går av eigne grunnar.

Protestrørsle

Det er ikkje godt å seia kva Kihl meiner med at han ikkje vil «rive ned samfunnet». Ein annan stad i kommentaren skriv han at «mange av dei strukturane som har vore der sidan gamaltestamentleg tid, må bli endra på.» Han synest i alle fall å tenkja på familien. Fleire enn eg vil meina at det er den viktigaste byggeklossen i samfunnet.

Sosiologen Magnus Wennerhag omtaler Pride på nivå med andre sosiale protestrørsler – ei rørsle som arbeider for samfunnsendring gjennom påverknad av menneske med mynde til å ta avgjerder eller ved å endra allmenne vurderingar i samfunnet. Dette er eit arbeid som tar lang tid og er prega av at aktivistar freistar å vinna allierte blant innflytelsesrike samfunnsaktørar som politiske parti, etablerte organisasjonar og styresmakter. Dette er eit mønster det er lett å kjenna igjen.

Analyse

I fjor vår kom den kristne tenketanken Claphaminstituttet i Sverige med ein analyse av innhaldet i programmet for Stockholm Pride 2017. Analysen var til då den einaste i slitt slag og bygger på spesifikke søkeord eller -fraser i søkefunksjonen til den offisielle websida stockholmpride.org. Resultata bør overraska og utfordra.

Resultata bør overraska og utfordra

Det blir ofte sagt at Pride handlar om at alle menneske har same verdi. Men søket på ordet «menneskeverd» (på svensk, sjølvsagt) gav null treff. «Menneskerettar» gav berre fire treff, og den relevante programposten var oppteken av å framstilla prostitusjon i eit positivt lys.

Ordet «norm» fekk 38 treff. Samanhengen gjorde det klart at normer er noko som tilhøyrer fortida eller som det er trong for å bryta ned, særleg om normene var tradisjonelle.

Søk på «relasjon» viste at fleire programpostar handla om relasjonsanarki – viljen til å leva frikopla frå faste relasjonar, og der romantiske relasjonar vart trekt i tvil.

Kjærleik eller sex?

Pride er sagt å vera ei feiring av kjærleiken. Dette ordet fekk 33 treff i søket, og 15 av dei vart kategoriserte som positive. Men i 8 av desse 15 tilfella var det sponsorar som brukte ordet. Eit arrangement i det såkalla «Kinkykvarteret» kopla kjærleik med sadisme.

Ordet «sex» resulterte i heile 64 treff, 42 av dei omtalt i positive vendingar. I denne kategorien kom døme som «å knulla for verdsfreden» og «korleis knulla heitt, vilt og intensivt med kven eg vil og når eg vil utan å vera uroleg for kjønnssjukdomar».

– Koplingar til djupare former av menneskeleg fellesskap saknast heilt, peikar Claphaminstituttet på.

Vald

Ifølgje analysen var det òg arrangement under Stockholm Pride 2017 som framstilte vald, smerte og rus i eit positivt lys. Søkeordet «overgrep» fekk derimot null treff, og det same var tilfellet for «pornografi».

Om Jens Kihl no har behov for å distansera seg frå dette ved å distansera seg frå Pride-arrangøren, har eg stor forståing for det. Men det endrar ikkje på det Fri står for og den ukritiske oppslutnaden den internasjonale Pride-rørsla har fått.

Først publisert i Bergens Tidende 22.06.19.

Bildetekst: Kristne demonstrerer med plakater under Pride-paraden i Brisbane i Australia i 2006. Brukt i denne bloggposten som illustrasjonsbilde. Fotokreditering: Silje L. Bakke/Wikimedia Commons 

Det er ikkje slik at trussamfunn har ein særrett til å forskjellsbehandla på grunnlag av blant anna kjønn og seksuell legning.

I saka om presten som trekte seg frå eit vikariat på Osterøy grunna harde ord om ekteskapssynet hans, skreiv Johannes M. Bysheim mellom anna dette i lokalavisa Bygdanytt (referert i Dagen 04.06.19): «Det eg har vanskeleg for å skjøna, på eit prinsipielt plan, er at det skal vera greitt at ein innafor religiøse samfunn skal kunna diskriminera på grunnlag av blant anna kjønn og seksuell legning når resten av samfunnet ikkje har lov til det.»

Eg går ut frå at Bysheim har paragraf ni i likestillings- og diskrimineringslova i tanken. Denne paragrafen har overskrifta «Lovlig forskjellsbehandling». Her står det fylgjande: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikkje noko om at det berre er «religiøse samfunn», for å nytta Bysheims uttrykk, som har lov til å forskjellsbehandla, heller ikkje når det gjeld kjønn eller seksuell orientering. Det går òg fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandla gjeld andre ting enn berre det som blir oppfatta som tilhøve knytta til religion.

I regjeringa sitt forslag til lova (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i samband med tilsetjing er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Det er rett at lovverket tidlegare gav trus- og livssynssamfunn særskilt adgang til å forskjellsbehandla på grunnlag av seksuell orientering. Men dette vart oppheva frå 1. januar 2014 og er altså no ein del av eit generelt unntak frå forbodet mot diskriminering. Eit slikt unntak har altså lovgjevar funne at er naudsynt. Alle som oppfyller vilkåra om at forskjellsbehandlinga a) «har et saklig formål», b) «er nødvendig for å oppnå formålet» og c) «ikke er uforholdsmesssig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles», kan forskjellsbehandla etter lova.

Dette gjeld «på eit prinsipielt plan», slik Johannes M. Bysheim er oppteken av.

 

Guds lov gjelder både i og utenfor livmoren. Det er ingen prinsipiell grunn til at ikke kristne skal arbeide for at det også blir tilfelle i Norges lover.

«Kristen etikk kan ikke nedfelles direkte i lov», skriver generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i Normisjon og synodeformann Jarle Skullerud i Frikirken (Vårt Land 27.02 og Dagen 28.02.). Kvelland gjentar påstanden i et intervju med Vårt Land 28.02. (lenke krever innlogging), og hun legger da til at «det er jeg rimelig sikker på at NLM, ImF og Delk (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, min anm.) også er enig i».  

Utsagnet har en generell ordlyd, men ut fra sammenhengen kan det ikke være tvil om at «kristen etikk» i dette tilfellet handler om abort, og «lov», må forstås som abortloven. De to lederne mener at lovfesting verken er «klokt» eller «gjennomførbart», det siste fordi vi lever i et samfunn «der mange ikke deler det kristne synet på etikk».

Allmenn etikk

Som ansvarlig redaktør for Sambåndet må jeg tilstå at jeg stusset da jeg leste dette. Vel kan det tenkes å være forhold som omfattes av begrepet «kristen etikk» som man ikke nødvendigvis skal arbeide for å lovfeste. Men her snakker vi altså i prinsippet om det å ta et liv – om enn aldri så mye ufødt.

I mine ører lyder det svært underlig å skulle skille dette ut som kun å være en del av kristen etikk. Var ikke nettopp tanken om menneskelivets ukrenkelighet noe av det viktigste som fulgte kristendommen til Norge for tusen år siden – og som endret samfunnet fundamentalt?

Provosert abort kan ikke isoleres til kristen etikk. Det handler om å ta et liv, og prinsipielt forbud mot det er en del av allmenn etikk

Provosert abort kan ikke isoleres til kristen etikk. Det handler om å ta et liv, og prinsipielt forbud mot det er en del av allmenn etikk (ja, jeg er også imot dødsstraff, bare så det er sagt).

Skaper og lovgiver

Det jeg er «rimelig sikker på» at Kvelland og Skullerud er enig med meg i, er at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12). I 3. Mos 25,23 hører Moses dette fra Gud: «Jorden må ikke selges for alle tider. For meg hører landet til. Dere er fremmede og gjester hos meg.»

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover som vi med letthet kan gjenkjenne viktige prinsipper fra i dagens lovverk: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene kan betraktes som «kristen etikk», men er likevel nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

I 1. Kor 10 viser Paulus nettopp til Israelsfolkets ofte svikefulle ferd gjennom ørkenen slik den er beskrevet blant annet i Mosebøkene. «… det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til», klargjør han i v. 11. I v. 26 understreker apostelen forbindelsen til Guds lovgivning: «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» «… i deg skal alle jordens slekter velsignes», kunngjorde Gud for Abraham (1. Mos 12,3).

Bare politikk?

Også Kvelland og Skullerud er klare på – det skulle da ellers bare mangle – at abortloven er «i strid med Guds bud». De peker også på at vi som kristne har et ansvar for å si fra om det. Men, legger de til: «lovens bokstav er til syvende og sist politikernes arena».

Formelt har de selvsagt rett i det. Men som Asle Dingstad skrev i Dagen 28. februar: «I et demokratisk samfunn får folket de lover det fortjener». Om det er politikerne som vedtar lovene, kan vi være med og påvirke grunnlaget for de lovforslag som fremmes av de politikerne vi velger i vårt sted. Som jeg tidligere har påpekt i denne debatten, har tre leger i Norges kristelige legeforening gjort nettopp det. I februar 2013 la de fram en skisse til ny abortlov der det slås fast at fosteret har en moralsk rett til liv og abort ikke lenger er en rettighet.

Gud har ikke trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, og han har fremdeles en god vilje for våre liv   

Gud har ikke trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, og han har fremdeles en god vilje for våre liv. Også det verdslige regiment utøves på vegne av Gud, og vi skal «lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem!» (Sal 139,16–17).  

Illustrasjon: Tegning fra freebibleimages.org      

Først publisert i papirutgavene av Dagen og Vårt Land (forkortet versjon) 06.03.19.

Bedrifter og organisasjoner kan ta det med ro. Pride er ikke interessert i regnbuefarget PR-støtte i juni.

«– Kan bli uthengt om man ikke bruker regnbuefargene», lyder en advarende sitat-overskrift i Dagen 29. juni. Sitatet stammer fra reklameekspert Trond Blindheim ved Høgskolen i Kristiania.

Regnbuefargene finnes i disse dager overalt i det offentlige rom. Flere store organisasjoner har også laget egen regnbuelogo på sosiale medier. Dagen nevner Redd Barna, KFUK-KFUM, DNB, Nordea, Avinor, Norsk legeforening, Norsk studentforening “og omtrent samtlige” politiske partier i Norge – foruten intervjuobjekt Blindheims egen arbeidsplass. Ifølge Vårt Land 28. juni har hotellkjeden Clarion Hotel kjønnsnøytrale toaletter i Pride-uken.

Trond Blindheim sier at “store forretningsaktører som DNB kunne risikert å miste kunder dersom de hadde uttalt at de ikke ville endre logoen».

Reklameeksperten tror imidlertid ikke at det er forretnings- eller PR-messige årsaker som først og fremst ligger til grunn for det midlertidige hamskiftet, men at man endrer logo for å «vise medmenneskelighet (…) og sympati og solidaritet med LHBT-bevegelsen» (LHBT = lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Det blir, mener Blindheim, som å «støtte en annen god sak».

De siste dagene har vi imidlertid fått høre helt andre synspunkter fra de som disse logoskiftene er ment å støtte. Den homofile britiske samfunnsdebattanten Amrou Al-Kadhi framholder i den britiske avisen The Guardian 19. juni blant annet at kommersielle aktører utnytter Pride som reklame. Overfor Vårt Land 28. juni utdyper han på denne måten:

– Jeg tror ikke det hjelper LHBT-bevegelsens sak at flere store selskaper går i Pride-paraden. Mange av selskapene som deltar, gjør det for PR, uten å dele bevegelsens agenda.

Al-Kadhi mener det er «altfor enkelt og overfladisk å delta i Pride én dag uten å ha en LHBT-politikk også resten av året». I Vårt Land får han støtte fra den norske samfunnsdebattanten Nora Mehsen. «Hva som er initiativ for å tjene penger og initiativ som tar samfunnsansvar, er vanskelig å vite», sier hun. Mehsen mener at «kampen for likestilling skal skje hele året, ikke bare denne uken».

Og i Vårt Land 29. juni kommer festivalstyret for Oslo Pride selv på banen. Stein Runar Østigaard mener den norske storbanken henger seg på regnbuebølgen uten å være genuint opptatt av homofiles rettigheter.

– Markedsavdelingen slenger det bare på fordi det er det man gjør i dag», siteres Østigaard på.

Vårt Land kobler dette til «Corporate social responsibility» – det at bedrifter forventes å vise samfunnsansvar blant annet når det gjelder menneskerettigheter. Et slikt engasjement kan ha gunstige effekter for bedriftenes omdømme.

Men representanten for festivalstyret i Oslo Pride forventer at virksomhetene som «smykker seg med regnbueflagget», også «jobber aktivt med inkludering».

Professor Peggy Simic Brønn ved Institutt for kommunikasjon og kultur på BI er langt på vei enig: – Støtter man en bevegelse fra start, vil det gagne bedriftens omdømme, men om man slenger seg på når bevegelsen har lyktes, tar det seg dårlig ut, sier hun til Vårt Land.

Overfor Vårt Land uttaler DNB at “det er viktig for oss at alle som jobber i DNB, vet at dette er en arbeidsplass som verdsetter alle ansatte, uavhengig av legning, kjønn, alder og bakgrunn”.

Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som «rettigheter», kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride

Regnbuefargene er ikke lenger noe nøytralt symbol. Gard Sandaker-Nielsen – som lenge har vært sentral i LHBT-bevegelsen og er leder for Åpen folkekirke – sa følgende til Dagen 2. august i fjor: «Det er vanskelig eller kanskje umulig å komme utenom at regnbuen og -flagget i dag vil assosieres med homokamp og frigjøring».

Virksomheter som i disse dager føler seg presset til å fronte med regnbuefargene eller ha representanter i Pride-parader, har nå fått nye momenter å ta med i vurderingen. Om de ikke er beredt til hele året å kjempe for det LHBT-bevegelsen oppfatter som rettigheter, kan de trygt beholde logoen sin og gå tur på stranden i stedet for i Pride.

Foto Andrejj julij 2004/Wikimedia Commons

Først publisert på dagensdebatt.no 29.06.18.