Innlegg

Guds lov gjelder både i og utenfor livmoren. Det er ingen prinsipiell grunn til at ikke kristne skal arbeide for at det også blir tilfelle i Norges lover.

«Kristen etikk kan ikke nedfelles direkte i lov», skriver generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i Normisjon og synodeformann Jarle Skullerud i Frikirken (Vårt Land 27.02 og Dagen 28.02.). Kvelland gjentar påstanden i et intervju med Vårt Land 28.02. (lenke krever innlogging), og hun legger da til at «det er jeg rimelig sikker på at NLM, ImF og Delk (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, min anm.) også er enig i».  

Utsagnet har en generell ordlyd, men ut fra sammenhengen kan det ikke være tvil om at «kristen etikk» i dette tilfellet handler om abort, og «lov», må forstås som abortloven. De to lederne mener at lovfesting verken er «klokt» eller «gjennomførbart», det siste fordi vi lever i et samfunn «der mange ikke deler det kristne synet på etikk».

Allmenn etikk

Som ansvarlig redaktør for Sambåndet må jeg tilstå at jeg stusset da jeg leste dette. Vel kan det tenkes å være forhold som omfattes av begrepet «kristen etikk» som man ikke nødvendigvis skal arbeide for å lovfeste. Men her snakker vi altså i prinsippet om det å ta et liv – om enn aldri så mye ufødt.

I mine ører lyder det svært underlig å skulle skille dette ut som kun å være en del av kristen etikk. Var ikke nettopp tanken om menneskelivets ukrenkelighet noe av det viktigste som fulgte kristendommen til Norge for tusen år siden – og som endret samfunnet fundamentalt?

Provosert abort kan ikke isoleres til kristen etikk. Det handler om å ta et liv, og prinsipielt forbud mot det er en del av allmenn etikk

Provosert abort kan ikke isoleres til kristen etikk. Det handler om å ta et liv, og prinsipielt forbud mot det er en del av allmenn etikk (ja, jeg er også imot dødsstraff, bare så det er sagt).

Skaper og lovgiver

Det jeg er «rimelig sikker på» at Kvelland og Skullerud er enig med meg i, er at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12). I 3. Mos 25,23 hører Moses dette fra Gud: «Jorden må ikke selges for alle tider. For meg hører landet til. Dere er fremmede og gjester hos meg.»

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover som vi med letthet kan gjenkjenne viktige prinsipper fra i dagens lovverk: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene kan betraktes som «kristen etikk», men er likevel nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

I 1. Kor 10 viser Paulus nettopp til Israelsfolkets ofte svikefulle ferd gjennom ørkenen slik den er beskrevet blant annet i Mosebøkene. «… det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til», klargjør han i v. 11. I v. 26 understreker apostelen forbindelsen til Guds lovgivning: «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» «… i deg skal alle jordens slekter velsignes», kunngjorde Gud for Abraham (1. Mos 12,3).

Bare politikk?

Også Kvelland og Skullerud er klare på – det skulle da ellers bare mangle – at abortloven er «i strid med Guds bud». De peker også på at vi som kristne har et ansvar for å si fra om det. Men, legger de til: «lovens bokstav er til syvende og sist politikernes arena».

Formelt har de selvsagt rett i det. Men som Asle Dingstad skrev i Dagen 28. februar: «I et demokratisk samfunn får folket de lover det fortjener». Om det er politikerne som vedtar lovene, kan vi være med og påvirke grunnlaget for de lovforslag som fremmes av de politikerne vi velger i vårt sted. Som jeg tidligere har påpekt i denne debatten, har tre leger i Norges kristelige legeforening gjort nettopp det. I februar 2013 la de fram en skisse til ny abortlov der det slås fast at fosteret har en moralsk rett til liv og abort ikke lenger er en rettighet.

Gud har ikke trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, og han har fremdeles en god vilje for våre liv   

Gud har ikke trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, og han har fremdeles en god vilje for våre liv. Også det verdslige regiment utøves på vegne av Gud, og vi skal «lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem!» (Sal 139,16–17).  

Illustrasjon: Tegning fra freebibleimages.org      

Først publisert i papirutgavene av Dagen og Vårt Land (forkortet versjon) 06.03.19.

Man kan spørre hvor gjennomtenkt det er når Vårt Land på lederplass karakteriserer spørsmål knyttet til lovene om ekteskap og abort, som «ubetydelige politisk».

I lederen for 20. august viser Vårt Land til reaksjonene som har oppstått på at en presteordinert KrF-representant viet et likekjønnet par. Avisen mener disse reaksjonene er «et symptom på et større problem som (…) angår (…) hele Kristen-Norge». Kristenvelgerne bør «heve blikket» fra spørsmål om ekteskapsloven, selvbestemt abort og sider ved støtten til Israel – for å kunne bevare KrF som et samlende «fellesprosjekt». De nevnte sakene «er selvsagt ikke ubetydelige teologisk, men de er faktisk ubetydelige politisk», hevder avisen.

I lederen 7. desember i fjor, under en annen sjefredaktør enn dagens, blir de da mer generelt formulerte temaene «abort, Israel og ekteskapslov» karakterisert som «samfunnsspørsmål» og «etiske spørsmål» og satt opp mot «lærespørsmål» og «den tradisjonelle forkynnelsen av synd og nåde på lavkirkelige bedehus og møtelokaler».

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning. Det er umulig å skille lover som henholdsvis gir mennesker rett til å ta liv og omdefinerer ekteskapet, fra læren om Gud (teologi), og det er overfladisk å hevde at spørsmål knyttet til selvbestemt abort og en endret forståelse av ekteskap, er «ubetydelige» i politikken.

Ekteskapet var i den forrige ekteskapsloven mellom én mann og én kvinne. Det er bare en slik forening som gir mulighet for å bære fram felles barn og som dermed gjør at samfunnet videreføres. En lov som definerer ekteskap som også å være mellom likekjønnede, er en fundamental endring som åpner for barn som ikke er i slekt med sine omsorgspersoner.

Samtidig er ekteskap og fruktbarheten det gir mulighet for, en del av Guds skaperordning og -vilje: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (2. Mos 2,24). Ekteskapet er også utgangspunktet for menneskets første gudgitte oppdrag: «(…) til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (…)» (1. Mos 1,27–28). Å være skapt i Guds bilde, som det også står i 1. Mos 1,27, er utgangspunktet for mennesket som kulturskaper og forvalter og for en rett forståelse av synd og nåde. Dette har også rent samfunnsmessige implikasjoner.

Abort handler om å sette en stopper for at et liv blir født. I svensk debatt framstilles nå den gravide kvinnens «selvbestemmelse» om dette utelukkende som et gode, uten med ett ord å nevne kvinnens nå forskerbekreftede samvittighet. På den ene siden berører dette dermed det helt fundamentale i et samfunn. At samfunnet har lover mot å ta livet av mennesker som befinner seg utenfor livmoren, springer på den andre siden ut av budet i 2. Mos 20,13 om at «du skal ikke slå i hjel».

Jødefolket har på den samfunnsmessige siden folkerettslig fått et land i det bibelske Israel. På den «teologiske siden» springer dette ut fra Guds suverene og gjeldende utvelgelse av – og løfter til – dette folket.

Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk

Samtidig som ekteskapsdefinisjon og selvbestemt abort altså handler om vitale interesser for menneske og samfunn, har de et bibelsk og læremessig utgangspunkt og forankring som det ikke er mulig å skille dem fra. Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk. I lederen 20. august hevdes de også å være uten «realpolitisk betydning». En tanke om at man kan la fundamentale spørsmål ligge fordi det på et gitt tidspunkt synes umulig å endre dem, framstår lite prinsipiell. Vi vet eksempelvis ennå svært lite om hvilke konsekvenser det omdefinerte ekteskapet får. Og hvorfor skal vi i det hele tatt ha et politisk parti som Kristelig Folkeparti (min kursivering) dersom det ikke skiller seg ut fra de øvrige?

Bildetekst: “O store Gud, lad ægtestand af dig velsignet være”, lød teksten på dette bildet som var en del av utstillingen til Valdres folkemuseum i 2016. 

Først publisert på verdidebatt.no og i Vårt Lands papirutgave 24.08.18.