Innlegg

Spørsmålet er ikke om det formelt finnes «et rom» i Den norske kirke for Bibelens lære om ekteskapet. Spørsmålet er om det reelt sett er anledning til å ta dette «rommet» i bruk.

«Rommet for to syn har ikke blitt endret», hevder leder for Åpen folkekirke (ÅF), Gard R. Sandaker-Nielsen, i et intervju med Kristelig Pressekontor (publisert i Dagen 9. april).

Nei, formuleringen fra Kirkemøtet i 2016 står der fortsatt: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.»

Spørsmålet som bør bli påtrengende ikke minst for ÅF, er imidlertid om dette «rommet» i det hele tatt kan brukes til noe.

Bispeutnevnelsene i Stavanger, ikke minst den siste, illustrerer dette. Hvor vil ÅF-flertallet i Kirkerådet gå inn for å utnevne en biskop med et klassisk ekteskapssyn når de ikke gjør det nettopp i et konservativt bispedømme som Stavanger, der også det kirkelige forhåndsvotumet var krystallklart?

Sandaker-Nielsen gikk offentlig ut med en klar forventning om at Anne Lise Ådnøy, som vier likekjønnede, skulle bli utnevnt. Hvor ble det da av «rommet» i hans tenkning for de med et klassisk ekteskapssyn – og det nettopp i et konservativt bispedømme?

I diskusjonen som har oppstått om hvorvidt ÅF bør legges ned, argumenterer Sandaker-Nielsen også på en måte som viser at han ikke mener at noen skal benytte seg av det «rommet» som formelt eksisterer. Kronargumentet fra lederen av ÅF mot nedlegging er at det finnes noen bispedømmer der samlivsform blir vektlagt ved ansettelser.

Er Gard R. Sandaker-Nielsen klar over at likestillings- og diskrimineringsloven faktisk hjemler dette? Er han videre klar over at de som benytter seg av denne lovhjemmelen ved ansettelser, kan tenkes å gjøre det fordi de har et klassisk, bibeltro syn på ekteskapet? Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv? Forstår Sandaker-Nielsen ikke at disse bispedømmerådene forsøker å benytte seg av det «rommet» han hevder er tilgjengelig for dem? Har han tenkt over at han med sine ambisjoner om å skaffe flertall for ÅF også i disse bispedømmene, vil resultere i at «rommet» blir ubeboelig også her?

Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv?

Historiebeskrivelsen til lederen for Åpen folkekirke er ellers av det tragikomiske slaget. Han mener ÅF «ikke har skapt noe uenighet i Den norske kirke». Sandaker-Nielsen overser fullstendig at fram til 2015 var Den norske kirke i pakt med den læren den verdensvide kirke fortsatt har om at det bare finnes ett syn på ekteskapet. Det er det som Bibelen har – om en livslang pakt mellom én mann og én kvinne. Vedtaket i Metodistkirkens globale kirkesamfunn er et aktuelt eksempel på dette.

Da de som ville innføre en bibelfremmed ekteskapslære, ble nedstemt på kirkemøtet i 2014, valgte de ikke å akseptere et demokratisk fattet vedtak, men satte seg fore å ta makten i kirken for å omstyrte det. I forkant av årets kirkevalg er ÅF opptatt av å konsolidere og utvide denne makten.

Det gir liten troverdighet for en husvert å rose seg av et rom som står tomt, Gard R. Sandaker-Nielsen.

Bildetekst: Gard R. Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke sier de ønsker å ha de konservative med i kirken og at rommet for to syn ikke har blitt mindre. FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Først publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 16.04.19.

Les også innlegg fra Egil Morland om samme emne. 

Man kan spørre hvor gjennomtenkt det er når Vårt Land på lederplass karakteriserer spørsmål knyttet til lovene om ekteskap og abort, som «ubetydelige politisk».

I lederen for 20. august viser Vårt Land til reaksjonene som har oppstått på at en presteordinert KrF-representant viet et likekjønnet par. Avisen mener disse reaksjonene er «et symptom på et større problem som (…) angår (…) hele Kristen-Norge». Kristenvelgerne bør «heve blikket» fra spørsmål om ekteskapsloven, selvbestemt abort og sider ved støtten til Israel – for å kunne bevare KrF som et samlende «fellesprosjekt». De nevnte sakene «er selvsagt ikke ubetydelige teologisk, men de er faktisk ubetydelige politisk», hevder avisen.

I lederen 7. desember i fjor, under en annen sjefredaktør enn dagens, blir de da mer generelt formulerte temaene «abort, Israel og ekteskapslov» karakterisert som «samfunnsspørsmål» og «etiske spørsmål» og satt opp mot «lærespørsmål» og «den tradisjonelle forkynnelsen av synd og nåde på lavkirkelige bedehus og møtelokaler».

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning. Det er umulig å skille lover som henholdsvis gir mennesker rett til å ta liv og omdefinerer ekteskapet, fra læren om Gud (teologi), og det er overfladisk å hevde at spørsmål knyttet til selvbestemt abort og en endret forståelse av ekteskap, er «ubetydelige» i politikken.

Ekteskapet var i den forrige ekteskapsloven mellom én mann og én kvinne. Det er bare en slik forening som gir mulighet for å bære fram felles barn og som dermed gjør at samfunnet videreføres. En lov som definerer ekteskap som også å være mellom likekjønnede, er en fundamental endring som åpner for barn som ikke er i slekt med sine omsorgspersoner.

Samtidig er ekteskap og fruktbarheten det gir mulighet for, en del av Guds skaperordning og -vilje: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (2. Mos 2,24). Ekteskapet er også utgangspunktet for menneskets første gudgitte oppdrag: «(…) til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (…)» (1. Mos 1,27–28). Å være skapt i Guds bilde, som det også står i 1. Mos 1,27, er utgangspunktet for mennesket som kulturskaper og forvalter og for en rett forståelse av synd og nåde. Dette har også rent samfunnsmessige implikasjoner.

Abort handler om å sette en stopper for at et liv blir født. I svensk debatt framstilles nå den gravide kvinnens «selvbestemmelse» om dette utelukkende som et gode, uten med ett ord å nevne kvinnens nå forskerbekreftede samvittighet. På den ene siden berører dette dermed det helt fundamentale i et samfunn. At samfunnet har lover mot å ta livet av mennesker som befinner seg utenfor livmoren, springer på den andre siden ut av budet i 2. Mos 20,13 om at «du skal ikke slå i hjel».

Jødefolket har på den samfunnsmessige siden folkerettslig fått et land i det bibelske Israel. På den «teologiske siden» springer dette ut fra Guds suverene og gjeldende utvelgelse av – og løfter til – dette folket.

Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk

Samtidig som ekteskapsdefinisjon og selvbestemt abort altså handler om vitale interesser for menneske og samfunn, har de et bibelsk og læremessig utgangspunkt og forankring som det ikke er mulig å skille dem fra. Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk. I lederen 20. august hevdes de også å være uten «realpolitisk betydning». En tanke om at man kan la fundamentale spørsmål ligge fordi det på et gitt tidspunkt synes umulig å endre dem, framstår lite prinsipiell. Vi vet eksempelvis ennå svært lite om hvilke konsekvenser det omdefinerte ekteskapet får. Og hvorfor skal vi i det hele tatt ha et politisk parti som Kristelig Folkeparti (min kursivering) dersom det ikke skiller seg ut fra de øvrige?

Bildetekst: “O store Gud, lad ægtestand af dig velsignet være”, lød teksten på dette bildet som var en del av utstillingen til Valdres folkemuseum i 2016. 

Først publisert på verdidebatt.no og i Vårt Lands papirutgave 24.08.18.